Prisen for å miste gullet er en investering i internasjonal bilsporthistorie vi neppe får oppleve igjen

KOMMENTAR: Hvor mange nordmenn i mitt årskull (1991) som genuint husker sesongavslutningen i Rally-VM 1998 er jeg usikker på. Det er året før Petter Solberg skal slå seg opp som norsk idrettsprofil og bli en gjenganger i rallysportens øverste elite. Det var på den tiden hvor kun Eurosport med svensk kommentatorspor var kilden til kringkasting av løpene som gikk. Det var før det etablerte internettet var ordentlig på plass, og ingen andre norske medier kunne orientere om hvordan løpene hadde gått før vi fikk sett det servert av «Janne» Tromark og Björn Waldegård.

I 1998 la alle sin elsk på Colin McRae og hans ikoniske 555-dekorerte Subaru Impreza WRC, i kombinasjonen av spektakulær kjørestil - men også for bilspillrevolusjonen som kom på Playstation. Jeg var også en av disse.

Men det var også noe med Tommi Mäkinen og Mitsubishi som jeg oppriktig lot meg fascinere av. Eller om det var utviklingen fra Evo 4 til Evo 5 midtveis, hvor femmern var så uendelig mye kulere. Og ditto merkeligere at Ralliarts andrebil til Richard Burns ikke var en Lancer, men en Carisma. Den syv år gamle nerden i meg stussa over mye rart - men jeg husker i hvert fall at Tommi Mäkinen; han kan jeg like! Han hadde tross alt hatt en kjempedårlig start på sesongen, men kjempet seg noe iherdig tilbake i sin nye Evo 5. Eller Evo V. Jeg ble god på romertall av å være fan av Mäkinen og Mitsubishi.

Finalen alle snakker om

At finnen krasjet tidlig på en knotprøve som følge av oljesøl fra en tidligere bil, der han slo i stykker høyre bakhjul i betongkloss, og måtte innse at slaget var tapt. Av minnene jeg har var dette særdeles tungt. Det skulle ikke bli noe tredje gull på rad på mannen jeg heiet på. I stedet var det denne gamle og kjedelige spanjolen ved navn Carlos Sainz som hadde fått alt servert på et gullfat. Det var jo ikke spennende en gang.

Mye er sikkert forsterket av alle tilgjengelige klipp siden, men det er noe med 1998-avslutningen og Rally-VM. Formel 1-sporten har hatt mange ville sesongavslutninger, både i fortiden og de senere tiår, men det er noe med VM-runden i Wales i 1998 som har stått inn i historien som noe helt spesielt. De fleste som har lest seg ned hit vet jo hvor jeg skal nå.

Sainz trengte praktisk talt bare å fullføre løpet der han lå for å bli verdensmester. En fjerdeplass eller høyere, så var VM-gullet hans. Og han hadde fjerdeplassen med god margin før siste etappe. Så, i disse uspesifiserte x antall hundre meterne før mål, så blåser den to-liters store turbomotoren under panseret. Gullet går opp i røyk, kartleser Luis Moya knuser bakruta med hjelmen sin, og det er ikke nubbsjans å få bilen verken til mål på etappen, eller til målgang og parc fermé etterpå.

Et knapt øyeblikk senere står Tommi Mäkinen noe nedbrutt i et TV-intervju på et hotellrom da mobilen ringer i lomma. Under opptak besvarer han anropet som gir ham sjokknyhetene fra Margam Park. Han tror ikke det han hører, men det blir likevel klart; VM-gullet er Tommi Mäkinens likevel. Det stod om noen få hundre meter - en krasjet Mitsubishi Lancer vs. en teknisk kollapset Toyota Corolla.

Parallellen til Norge-Brasil

Dette er altså historien det er blitt snakket om i bilsporten og rallysporten hvert år de siste 28 årene. Med norske øyne litt som en parallell til Norge-Brasil i 1998. Vi trodde aldri vi skulle få gjenoppleve liknende scenarioer igjen. Jeg husker også den seansen med det lille klisterminnet mitt fra ung barndom av, og tenkte fram til 5. juli 2026 at noe sånt er umulig å replikere. Det samme har jeg egentlig tenkt hva gjelder Network Q RAC Rally 24. november 1998 og hele den sesongen slik den utviklet seg.

Men vi har en mann ved navn Oliver Solberg. Som tar denne sensasjonelle Estland-seieren i det eneste løpet i 2025 han får tillit av Toyota-sjefene til å vise seg fram på øverste nivå. Lett å tenke at dette skulle bli et blaff, men full sesong skulle han i hvert fall få i 2026 med løpsseier i lomma og et suverent WRC 2-gull sikret. Så kommer Rally Monte-Carlo, i en enda sykere og mer sensasjonell seier, med en pangstart på 2026 som ikke er mulig å få bedre.

Men det var noe med Monte-Carlo som fortalte oss litt om hva vi har i vente. Sesongstarten viste alt som Oliver er i stand til å gjøre, eller situasjonene han setter seg selv i. Det var langt ifra et feilfritt løp for Oliver. Men han landet i det minste på beina. Og viste samtidig en rattkontroll på krevende forhold og underlag som ingen andre har vært i nærheten av å mestre på samme måte.

Det framkalles noen ekstreme førerferdigheter som tilhører sjeldenhetene, men han viste også noen skumle tegn til at marginene er små - og at det ikke alltid vil kunne holde inn. Etappeseieren etter avkjøringen på SS12 oppsummerer i ettertid det aller meste.

Utviklingen vi så komme

Så kommer vi til Sverige og vi får dette mer forsterket. De første store førerfeilene kommer, og konsekvensene deretter. Lander i alle fall på ett bein denne gangen, og tar en heller nonchalant fjerdeplass på hjemmebane som en konsekvens av at han begynte å gjøre livet litt vanskeligere for seg selv.

Safari Rally Kenya viser at man er nødt til å bygge seg en bruttbuffer som ikke handler om egne feilvurderinger og tabber. Løpet var knirkefritt, men Toyota-maskineriet klarte ikke å overvinne de røffe afrikanske rallyveiene. Men han beviste i Kenya også at når han har ingenting å tape, så blir en tipoenger fra søndagene hans store spesialitet, styrke og gevinstsanking i 2026.

Lite visste vi hva som skulle skje framover. I Kroatia gjør han en førerfeil i ren rutinemangel. Men utnytter fordelene han gir seg selv senere. Tidlig startposisjon på asfalt, kjøring uten press, og en ny femmer-dobbel med supersøndag og power stage innkasseres. Den ufiltrerte rå farten og toppnivået er tilnærmet uslåelig.

Selvtilliten fra asfalten tar han med seg til Gran Canaria hvor han plutselig er i posisjon til å vinne sitt første rene asfaltløp, hvor han er i den ultimate posisjonen til å bevise at han kan overvinne en nidobbel verdensmester på ren fart. Men 43-årige Sebastien Ogier viste hvorfor han har ni VM-titler, og Oliver viste hvorfor han har null. Å kjøre av på en søndag koster ekstremt mye. Feilen var igjen ikke stor, men konsekvensene og ørlite feil sted til feil tid i autovernet ruinerte hele løpet.

Dyrkjøpt erfaring betalte seg

Nå var det ikke disse ti poengene han kunne kjempe om uten press. Det var snakk om en historisk løpsseier i en duell få andre bare kunne drømme om. Disse omstendighetene maktet han ikke på dette tidspunktet. Feilen var ikke stor, men Oliver glemte å gi seg selv marginen og tålmodigheten som kunne gitt ham betraktelig flere poeng enn null. Om det så kunne kostet ham en seier av høy kvalitet, og av de sjeldne.

Dyrkjøpt erfaring. Det skulle ikke bli den siste. Den negative spiralen utvikler seg. Vi trenger ikke går mer i detalj på hvert løp før du faller av denne teksten før målstreken. Sånn apropos. I Portugal kommer han unna med hevet hode og en god andreplass. Så blir det to nye tabber i Japan og Hellas. Tullete småfeil med store konsekvenser.

Han må virkelig i kjelleren og grave dypt. Og innse at det å være verdens beste i rally handler ber om enn å bare være god til å kjøre den bilen som er best. Det er elementer det ikke hjelper å bli fortalt om, eller tenke seg fram til. Oliver må gjennom flere helvetesuker for å bli herdet.

Og det begynte vi å se tegn til når han over sommeren begynner å sanke inn tre andreplasser på rad, og akspetere at det får være godt nok akkurat nå. Det kan lett tenkes at det da er noe småbittert over at det er teamerkerivalen han skal ha kontroll på, Sami Pajari, som tar disse tre knallsterke seirene på denne tiden av året, som på en måte parkerer litt de særdeles gode og høyst akseptable andreplassene til Oliver.

Olivers 2026-signatur

Men Oliver skriver en signatur som Pajari har vært for analfabet til å replikere. Nemlig å utnytte søndagsbonusene. Derfor er ikke poengtapet til finnens seiere like store. Oliver hadde før finalehelgen på Sardinia 6 av 12 Power Stage-seiere, og han hadde også 6 av 12 søndagsseire. Dette har holdt VM-kampen i live, og med omsider en ny seier og nesten full pott i Chile begynte vi å se scenarioer mot et VM-gull som er langt i fra urealistiske.

Og det er nettopp disse scenarioene som begynner å tikke inn, etappe for etappe. Frykten for punkteringer henger over hver eneste etappe, hvor Oliver balanserer mellom å parkere konkurrentene med sine ekstremferdigheter - samtidig som han timer en dyrekjøpt tålmodighet på mange partier han neppe hadde gjort på samme måte for et halvt år siden.

Alt ligger han til å bli den perfekte historien for Oliver Solbergs comeback, og at ringen skulle sluttes fra en sensasjonell seier i Monte-Carlo til et historisk VM-gull på så mange ulike plan når han har én etappe igjen. Sitt livs etappe.

For matematikken hadde landet nettopp på dette; sørg for at du får minst ett Power Stage-poeng og at dette poenget er ett mer enn Elfyn Evans sitt, så er gullet ditt. Situasjonen fra før løpshelgen var snudd på hodet. Oliver gikk fra å være i angrepsposisjon uten noe å tape, mens Elfyn Evans hadde alt å tape - til at Evans nå bare måtte gjøre det han kunne uten å kunne påvirke de ytre faktorene mer. Men Oliver nå plutselig stod i den situasjonen at alt nå var opp til han.

Den dyre prislappen

Lite vet vi at historien fra 1998 ligger og lurer i nest siste sving. Men på en helt annen måte. Det er ikke et ferdigkjørt Toyota-motor som skal felle Oliver når han skimter målportalen på den italienske middelhavsøyas aller siste etappe.

I all uvitenhet og mangel på følelse over at han hadde levert en solid nok etappe, så lå det innerst inne tanken vi bare måtte akseptere at Oliver bar på denne helgen; her blir man ikke verdensmester om man ikke prøver. Koste hva det koste vil. Og det kostet for mye. 

Det kostet et VM-gull for Oliver Solberg. Etter fem tapre VM-sølv var det Elfyn Evans sin tur - en mann som definitivt er nærmere slutten enn starten av karrieren sin, mens Oliver er i motsatt tidsende. Evans er mannen som alltid har vært den evige toer, waliseren som hadde resignert etter Power Stage og Toyota-føreren som ikke forventet noe annet enn at hans etappe ikke var god nok. Evans hadde gitt opp og stod der Tommi Mäkinen stod i 1998.

Likevel. Det kostet for mye for Oliver Solberg. Men prisen av å gi fra seg dette gullet er i stedet en investering i internasjonal bilsporthistorie jeg mener ikke kan sportslig sammenliknes med noe annet innenfor en sesongavslutning av et verdensmesterskap i bilsport. Tilbakeblikket til 1998 når ikke opp i mine øyne, når dramatikken får sitt klimaks i uforutsette tekniske problemer. VM-tittelen som Oliver mister på Sardinia hadde ikke blitt det samme i historiebøkene om det var en punktering som drepte tittelsjansene.

Ikke sammenliknbart

Oliver tapte kanskje gullet, men han vant et sølv og folkets hjerter enda mer fordi alt var pur ekte. Det var en mann som nektet å gi opp, som nektet å angre på han ikke hadde gitt nok for et gull – og visste hva risikoen og konsekvensen for dette betyr. Men 2026 er et år vi vil snakke om i internasjonal rally og internasjonal bilsport for alltid, for måten alt skjedde på.

I mine leveår og først og fremst mitt minne er det to sesongavslutninger i Formel 1 det fortsatt snakkes om. Men det når likevel ikke opp.

Brasil Grand Prix i 2008 handlet om uforutsigbarheter og tilfeldigheter blandet i en saus marginer som bikket i alle retninger. Selv om førerprestasjonene var sterke på mange plan.

Abu Dhabi Grand Prix i 2021 handler om avgjørelser som tas helt utenfor førernes kontroll, som kaster kortstokken opp i lufta uten at førerne selv har noen som helst mulighet til å påvirke forutsetningene for utfallet på ekte sportslig vis på like vilkår. Kommentator Atle Gulbrandsen omtalte dette som en virkelig Hollywood-film. Selv foretrekker jeg en virkelig virkelighet.

Vi kan også gi en hederlig omtale til Abu Dhabi Grand Prix i 2010 og Brasil Grand Prix i 2012 som også er sesongavslutninger for historiebøkene. Eller for den saks skyld Brasil i 2007 også hvor Kimi Räikkönen napper gullet fra McLaren-rivalene Fernando Alonso og Lewis Hamilton, sistnevnte attpåtil sesongdebutant i Formel 1. Sesongen som kunne blitt, og så videre…

Vi skal ikke glemme at Petter Solbergs VM-gull fra 2003 også er ikonisk på sitt vis. Ikke minst med norske øyne. Likevel. Den har ikke i nærheten av alle ingrediensene som helgens begivenhet disket opp med.

Når skjer dette igjen?

Jeg er kanskje historieløs i all eufori. Det fins sikkert hendelser som både oppleves som villere, eller som kan argumenteres med å være enda mer ikoniske i sesongavslutningsøyemed. Jeg skal for eksempel ikke krangle på 1976-sesongen i Formel 1.

Uansett - Oliver Solbergs nye gullsjanser kommer. Han har mange år igjen. Om han skal følge Sebastien Ogiers rute, så er det minst 18 år til på toppnivå i internasjonal rally for Oliver. Det som er langt ifra sikkert er om vi noen gang igjen, uansett bilsportgren, får oppleve nye liknende dramatiske utfall av et verdensmesterskap på pur sportslig vis.

For det er ett stykke bilsporthistorie denne helgen kun én mann skal ta kreden for. Og det er Oliver Solberg.