– Det handler om å forstå at med litt ADHD, å ville mye, å jobbe steinhardt, så er alt mulig.

RALLY: Litt av hvert har skjedd i mellomtiden, de siste 20 årene. Eller 241 månedene. Eller 2052 ukene. Eller disse 7365 dagene om du vil.

– Det har vært mye positivt. Først er jo alt dette med rallycrossen som var morsomt. Som vi gjorde sjøl, med to VM-gull til meg, to teammesterskap og to gull til Johan. Det var en suksess. Så har jo Oliver vunnet nordisk rallycross, vunnet sine første internasjonale løp i R5-bil, han er blitt tidenes yngste junioreuropamester. Jeg har jo også blitt visepresident i førerkommisjonen til FIA og vært det en stund. Det er jo faktisk den øverste tittelen en nordmann har hatt i FIA.

Dette sier Petter Solberg til Parc Fermé, når vi nå til dagen 20 år siden hans sensasjonelle VM-gull i rally spør om hva som har skjedd i mellomtiden.

Men vi setter oss ned og mimrer litt. For hva skjedde egentlig denne dagen som snudde norsk bilsport på hodet?

– Jeg vet ikke hva jeg gjorde. Spiste grøt med hele trynet, sikkert, sier sønnen Oliver.

Tar igjen det tapte

Den gang kun to år gammel, der de 20 år senere holder sammen sterkere enn noen sinne. For det var på ingen måte Oliver det handlet om i 2003.

– Jeg var bra da jeg var hjemme. Men det kom alltid i andre rekke, sier Petter når han ser tilbake på sin egen farsrolle i tiden der alt kun dreide seg om å bli verdens beste rallyfører.

– Pernilla var fantastisk der, og hun forstod det. Hun visste hva som måtte til. Så klart - nå driver jeg fortsatt og prøver å ta igjen det meste jeg kan, for å være med Oliver, konstaterer Petter.

De aller fleste vet hva de gjorde 9. november 2003. Her kan du lese noen av norsk bilsports mest sentrale profiler om hva de gjorde denne dagen.

Petter selv husker selvfølgelig godt hva han gjorde denne dagen. Der han krysset målstreken på ærverdige Margam Park under finaleløpet Rally Wales, som soleklar etappevinner, soleklar løpsvinner og like soleklar verdensmester etter beinhard duell mot det som etterpå er blitt tidenes største rallyfører, Sebastien Loeb.

Det er kun Petter som har overlistet franskmannen i tiden der han var fulltids fabrikkfører for 2000-tallets høyst dominerende Citroën-team.

Soleklar etappeseier

Men han kronet altså sin egen VM-tittel med å vinne den siste etappen med et tidsdifferanse på 0,8 sekunder på kilometeren. En soleklar Power Stage-seier, all den tid dette konseptet ikke eksisterte i 2003.

– Jeg bare kjørte. Prøvde å holde samme tempo. For når du er så komfortabel, så bare er du det. Ting går lett, for å si det ærlig. Man har mer å gå på, og når bilen er så lettkjørt, så føler du heller ikke at du tar i. Alt er under kontroll, og man trenger ikke å gjøre så mye mer, sier Petter som den knusende etappeseieren, som sørget for en seiersmargin på 43,6 sekund over en tappert kjempende Loeb.

For det var første mann til mål mellom disse to i kampen om VM-gullet. Og i sesongene framover var det disse som var verdensmesterskapets beste sjåfører. Men det ble med denne ene gangen hvor det var Petter som var den beste totalt sett

– 2004 var jo egentlig mitt beste år. Da var raskest, men vi fikk mye tekniske problemer som vi ikke hadde. Men jeg var bedre det året. Etter det, så gikk bilen andre veien. Det var ikke sånn at Loeb var så mye bedre. Så det var det som ødela. Men jeg fikk jo et tilbud av Citroën, som jeg takket nei til.

Takket nei til Citroën

– Du hadde vel da risikert å bli andreføreren til Loeb, attpåtil i et helfransk team?

– Joda, men kontrakta fra Citroën var helt rå. Men så var jeg den eneste konkurrenten til Loeb på den tiden. Så den gangen trodde jeg de gjorde det var å kontrollere meg. Ikke for å ta Loeb. Men så kom hindringene med bilen som vi ikke regnet med. Jeg hadde tro på Subaru, vi hadde et langvarig forhold. Men dette kan skje i motorsport. Du han havne på feil kurs. Jeg må være mega fornøyd med hele karrieren min uansett. Det er vanskelig å klage på noe av det. Bare å ha fått muligheten til å komme inn, bli bygd opp som man ble. Det er helt spesielt.

VM-gullet gjorde noe med norsk bilsport. Og til dels norsk idrett. Petters vesen i tillegg gikk rett hjem i stuene til folk. Rally ble en folkesport som alle skulle se på, og fikk en periode en status nesten på høyde med fotball og vinteridrett som udiskutabelt har den største bredden av sportsinteresse i de norske hjem.

«Årets navn» og rent bord på Idrettsgallaen

Triumfen i Wales var så stor at han blant annet gjorde rent bord med fire priser av fire nominerte på Idrettsgallaen to måneder senere, og i VG ble han kåret til «Årets navn», en adelskalender han deler med navn som norske storheter som Thor Heyerdahl, Grete Waitz, Egil «Drillo» Olsen, Magnus Carlsen og begge kongene de siste 50 årene, Olav den femte og Harald den femte.

– Det tror jeg nok ikke, sier Petter når vi spør om han skjønte ringvirkningene av sin egen suksess.

– Det viktigste for meg var å få delt med meg mest mulig til nordmenn. For det som hadde vært gjort. Det handler om å forstå at det er mulig med litt ADHD, å ville mye, å jobbe steinhardt, og se at det er mulig. Det er jo imponerende nok det vi ser med Viktor Hovland, Karsen Warholm, Erling Braut Haaland, for du må gjøre mer når du er fra dette lille landet for å oppnå noe sted.

Han hadde gradvis bygd seg opp til å bli en idrettsprofil av høy status i Norge, men VM-gullet gjorde at Petter for alvor ble en av Norges største idrettsprofiler, en A-kjendis med stor A. En ting kjennetegner likevel den gang lysluggen fra Spydeberg, som plutselig ble allemannseie.

Åpent telefonnummer

Telefonnummeret hans ble aldri tatt av katalogene, og han hadde ingen problemer med å gjøre seg tilgjengelig, enten det var for fans eller journalister.

– Det taklet jeg helt fint. Jeg var sånn at jeg ikke orket å tenke på å holde på sånn. Jeg drev med mine ting, jeg jobbet på, og tok telefonen når folk ringte. Min filosofi den gang var at hvis folk ringer, så blir jeg ferdig med saken fortere, enn om jeg skulle vært vanskelig og utilgjengelig.

– Men det ble mange som ville ha tak i deg? Ikke bare journalister...?

– Nei, det ringte alt mulig. Skoleunger, for eksempel, det husker jeg veldig godt. Men det er bare kult. Du vet sjøl at når karrieren er over, så er det ikke så mange som vil ringe deg lenger. Så det er en periode der hvor du må gi alt du kan.

– Så du opplevde det ikke som mas da det stod på som verst?

– Aldri. Aldri. Det var alltid kult, for å si det sånn.

– Ingen negative telefoner i dårlige tider, heller?

– Aldri. Aldri fått en negativ telefon fra noen på den måten. Alt har vært positivt. Det er jo helt utrolig. Jeg var aldri inne i den delen der. Internett i dag er noe helt annet. Du trenger ikke vise deg fram eller noen ting, sier Solberg, og understreker at hets på nett og i sosiale medier er også noe de har høyt på agendaen i førerkommisjonen i FIA.

Rundet av med poeng

Rallykarrieren til Petter fikk flere avslutningskapitler. Bølgen med fabrikkskontrakter stilnet etter 2008-sesongen da Subaru trakk seg ut etter flere år med fiasko og nedturer etter Petters storhetstid. Nordmannen holdt liv i karrieren som privatfører i tre sesonger med Citroën i grillen, før han rundet av karrieren som fabrikkfører for Ford-teamet M-Sport i 2012.

Så ble det ekstraomganger i 2018 og 2019, først som Volkswagen Motorsports første fører til å sette deres nye Volkswagen Polo GTI R5 ut til live i Rally Spania i 2018, før VM-karrieren fikk sin endelige punktum da sønnen Oliver startet sin VM-karriere i Rally Wales i 2019. En karriere som fikk sitt endelige punkting med WRC 2-seier, 10. plass totalt og følgelig ett siste VM-poeng.

Han kan se tilbake på 191 starter siden han debuterte i Rally Sweden som privatfører i 1998. 13 seire, 39 ytterligere pallplasser, 121 løp med poeng over et spenn på 20 år, fra Safari Rally Kenya i 1999 til Rally Wales i 2019. Det ble totalt 459 etappeseire - og framfor alt. Det ble med dette ene VM-gullet, i dag 20 år siden.

– For sin egen del hadde det jo vært moro med et par VM-gull til. Vi klarte det i rallycross. Men rally er rally. Det var hovedgreiene. Jeg har uansett flere sølv, og det kan man heller ikke klage på. Det er mange som har støtt i kø her som aldri har fått oppnådd det samme. Jeg har vært ekstremt heldig.