«Jeg har ikke noe tidsperspektiv. Jeg må bare skynde meg sakte, og ha tålmodighet. Det tar tid dette.»

RALLY: Vi skrur klokka seks uker og én dag tilbake. Rally Grimstad utgjør årets fjerde NM-runde i rally, og den første asfaltrunden på høstsesongen. Svein Tore Løvhøiden og Richard Lindkjølen Haget er et makkerpar i en rallybil som har kjent hverandre i mange år, og stilt opp sammen de siste sesongene i deres høyst potente Opel Kadett GSI. Forøvrig samme type bil og modell som Haget selv også kjørte noen utvalgte løp med i fjor.

Med andre ord en god gammel multikunstner i rallysammenheng, der han løser arbeidsoppgavene like godt som sjåfør og kartleser. Først og fremst som rallyfører siden 2004, før han de siste årene har tatt en mer aktiv rolle som kartleser.

Og det var i kartleserstolen han nå befant seg denne skjebnesvangre lørdagen i august.

– Jeg debuterte med rally i 2004. Så jeg er veteran, er Hagets åpningsreplikk til Parc Fermé, seks uker etter hendelsen som vil hefte Richard resten av hans liv.

BAKGRUNN:

– Flere bruddskader og organskader

Kartleserens tilstand beskrives fortsatt som kritisk, men stabil, opplyser familien til Parc Fermé.

Ingen visuelle tegn

Parc Fermé møter ham på småbruket på Granli utenfor Kongsvinger, i retning Sverige. Her bor han med kona Kilma, og barna Karsten Olenius (7) og Martha Olivia (11). I tillegg har han datteren Kaja Emilie (16) fra et tidligere forhold.

Gårdsplassen er striglet, men består av to elementer som illustrerer hva livet til Lindkjølen Haget har handlet om; en lekeplass og lekestativ for to aktive barn, og en tom skaphenger som symboliserer motorsporten.

Hjemme blir vi tatt varmt imot av Kilma i inngangsdøra, før vi noen sekunder blir møtt med to smilende og ubeskjedne barn. Én trapp opp i stua sitter Richard, som en helt ordinær 40-årig familiefar hvor det ikke er noen umiddelbare visuelle tegn til hva han var involvert i for bare en drøy måned siden.

Hadde vi ikke besøkt ham i ens ærend, så er det ingenting som tyder på at denne mannen for bare uker siden svevde mellom liv og død. At det mangler en hjørnetann kunne skyldtes så mangt. Ved nærmere ettersyn sporer vi et plaster på halsen, som indikerer at det har vært kritiske inngrep i sving. 

Ulykken

For det handler altså om ulykken i Grimstad. På SS7. Løvhøiden og Haget kommer over en bakketopp, og inn i en høyresving. Grus oppå asfalten gjør at de mister kontrollen på deres Opel Kadett, hvor Løvhøiden etter hvert forsøker å få reddet inn bilen.

Uhell i rally skjer titt og ofte. Bilene er bygd og teknisk godkjent for å tåle en ordentlig smell, og det skal ofte svært marginale tilfeller til for at det skal gå mer galt enn hva bilene og mannskapet skal tåle.

Men da høyresiden av bilen endte opp i en skarp og spiss bergknaus, så skulle marginene være på den gale siden for Haget - der han mer eller mindre fikk hele fjellsiden rett inn i siden der han satt fastspent i bøttestolen med sikkerhetsbelte stroppet rundt kroppen over seks punkter.

– Hva som har skjedd vet jeg ikke. Jeg husker ingenting. Men med så mye bruddskader og indre skader, så har man vært maksimalt uheldig.

21 dager i respirator

Han er åpen, reflektert og klar når han åpner opp om alt som skjedde før, under og etter like over klokken 15.00 lørdag 23. august. I talende stund, og etterhvert skrivende stund, altså nøyaktig seks uker og én dag.

Det ble raskt konstatert at tilstanden hans var å betegne som kritisk. Han ble først fraktet til sykehuset i Arendal, før han i all hastverk ble fløyet videre mot Oslo og Ullevål. Det så virkelig ikke bra ut. Store kraftige skader på utsiden, men vel så ille at han fossblødde på innsiden.

Tilstanden var kritisk og tildels uavklart den første uka.

Kona Kilma forklarer at hun først etter en drøy uke begynte å føle seg trygg på at mannen kom til å klare seg, da tilstanden var betraktelig mer stabil. Etter runde på runde med undersøkelser, bilder og operasjoner.

For Richard sitt minne føles dette som om det skjedde for ikke veldig mange dagene siden. Kanskje en drøy halvannen uke. For 21 dager etter ulykken tilbragte han i respirator. Over en uke i koma uten våken bevissthet. Indre blødninger, kompliserte brudd. Vi spør om han vil gi oss «smørbrødlista» over hva statusen er på han i dag.

– Statusen er mye juling. Det er opptrening på skuldre, armer og bein for å få alt til å fungere. 21 dager på respirator. Det fører til muskelsvinn, så alle muskler er borte. Det er bare fettet som blir igjen. Men det var vel en lever som var revnet, og milten. Det var det mest kritiske med store indre blødninger. Så har jeg fått et brudd her, som er operert, sier Richard og peker på nedre pannelapp over høyre øyet.

– Så er det 11 ribbein. Og kragebein.

Kona Kilma skyter inn, og presiserer at kragebeinet hans klarte seg. Hun jobber selv i helsevesenet som sykepleier, og som kone og pårørende sitter hun derfor også på mer kompetanse og detaljert forståelse over alt mannen er blitt utsatt for enn gjennomsnittlig.

– Skal jeg ta lista for deg? spør hun med et lite smil.

Richard nikker anerkjennende.

– Det var brudd ved øyet med hull i øyehula. Punktert lunge. Nerveskader i begge hender. Miltruptur og stor grad av leverruptur, og hevelse av binyrene. Litt løst brystbein, og én tann mindre.

Alt dette i ett sammenstøt.

Som han har begynt å forstå omfanget av først nå den siste uken. Både helsevesenet og Kilma har selv skrevet detaljerte dagbøker siden dag én. Disse notatene har han fått lest. Han har fått med seg omtalen av ulykken, han har sett bilder av bilen, og har nå mer forståelse for hva han er blitt utsatt for.

Tre uker = én natts søvn

For mye av minnene timene før ulykken, og opptil tre uker etter ulykken, er fullstendig slettet. Dog har han drømt mye. Denne snaue måneden har på mange måter vært som én lang, og til tider ubehagelig natts søvn.

– Det har tatt lang tid for meg å klare og få et bilde av hva som har skjedd. Jeg har drømt mye rart mens jeg har ligget der. Det har tatt tid å ta inn alle inntrykk over hva som egentlig har skjedd.

– Så du har på en måte oppholdt deg i en litt annen verden?

– Mhm…

– Det er mye tanker. Jeg føler at den siste uka, så har jeg klart å rydde opp litt. Men blant annet da jeg kom til meg sjøl de siste dagene på Ullevål, og da jeg lå på intensiven på Ahus på Lørenskog, så var det mange tanker, og mye å rydde opp i. Heldigvis har Kilma vært med meg hver dag. Støttet meg hver dag. Og vært en utrolig ressurs, både for sykehus, for de som jobber der, og for meg.

– Jeg husker at jeg vinket til dem

Drømmene som har oppstått har vært sykehusrelaterte. Noe absurd for en mann som sist husker at han satt i en rallybil. Men det er ikke snakk om sekunder eller minutter før ulykken.

– Det siste minnet mitt fra den dagen er fra etappen ulykken skjedde på, men første gangen den ble kjørt, som SS3. Da stod familien min, og Svein Tore sin, og så på like etter starten. Jeg husker at jeg vinket til dem. Og jeg husker at de var på den siste servicen.

Han sender også sine egne varme tanker til rallyfører Svein Tore. Som selv mangeårig rallyfører klarer han ikke selv å sette seg inn i hvilken følelse det må være for en rallyfører at kartleseren skader seg så alvorlig, mens man selv kan gå ut av vraket.

Svein Tore var mannen som først fikk varslet Richards nærmeste om ulykken kort tid etter. Løvhøiden selv tar ikke del i denne reportasjen, men har samtykket til at vi viser bildene av vraket som ble igjen fra Grimstad.

Haget er glad for at også hans makker har fått solid støtte og varme etter ulykken.

– Vi er gode kamerater, og det håper jeg jo at vi fortsetter å være. Jeg kan ikke ha noe vondt om han. Dette kunne skjedd om det var jeg som kjørte. Vi har hatt gode samtaler etterpå, og han har vært og besøkt meg. Jeg syns fryktelig synd på han også. Det er tøft for han, og man sitter igjen med en skyldfølelse. 

– Om vi snur rollene, hvordan hadde dette vært for deg?

– Vanskelig å forestille seg. Det hadde ikke vært lett. Nei..

«Er dette siste gang jeg har sett mannen min?»

Richard stopper opp. I alt alvor vi har reflektert rundt, så kommer de første pressene fra tårekanalene når han nå begynner å tenke på Svein Tore.

– Det har nok vært tøft, ja. Jeg skjønner han veldig godt.

I tillegg føler han veldig på hva hans egen familie også har vært nødt til å gå igjennom. Usikkerheten på om han i det hele tatt kom ut av dette med livet i behold. Og i motsetning til Richard, så er minnene vanskelige å slette for Kilma.

– Svein Tore ringte oss og fortalte om ulykken. Vi reiste til service og ble tatt vare på av helsepersonell der. Så hører vi på sambandet at kona må komme til Arendal sykehus raskt. Det er kritisk. Vi satt der i to timer før jeg fikk se han.

Hun stopper opp, tar en pause og trekker et følelsesladd åndedrag. 

– Og da måtte jeg ta farvel, fordi han var så dårlig. Det var tøft, å se at han jeg er gift med kanskje skulle dø. Jeg fikk følge han inn i helikopteret og si hade. Da jeg går ut av sykehuset, så står jeg der helt alene. Og hører at helikopteret letter. Da tenker jeg «er dette siste gang jeg har sett mannen min?». Da var det tyngre å være kone, men óg helsepersonell, og vite risikoen om jeg kan se han mer eller ikke.

Senere fikk hun beskjeden fra Ullevål om at han var ankommet, at han var stabil og at han fortsatt lever. Men det ble en intensitet rundt Haget som gjorde det umulig for Kilma å sitte ved hans side der oppe.

Sammen med Svein Tore, deres familier og mekanikere, så ble de igjen på hytta i Grimstad, med lite søvn den på følgende natten, før hun pakket sakene og reiste opp til Oslo klokken åtte om morgenen.

– Full respekt. Og takk for at jeg får være en del av dette yrket, sier Kilma om helsevesenets respons og oppfølging etter ulykken.

Sunnaas - Richards nye paradis

Den siste uka har Haget nå fått solid oppfølging på Sunnaas Sykehus, som er Norges største såkalte «spesialsykehus innen fysikalsk medisin og rehabilitering». Dette stedet er landskjent for sin ekspertise og spesialkompetanse på rehabilitering av pasienter som har vært utsatt for store fysiske traumer og andre sykdomstilfeller hvor kroppens funksjonsevner er blitt sterkt redusert.

Richards opplevelse av å bruke hverdagen på Sunnaas beskrives som utelukkende positiv. Et sted han er glad for å være på, hvor motivasjonen til å bli så frisk som mulig ikke kunne vært høyere.

I helgene får han være hjemme på permisjon. Da får han viktige og verdifulle dager sammen med kona og barna. Men han gleder seg til å komme tilbake igjen. Bare timer etter dette intervjuet bar det nemlig inn til Sunnaas igjen for en ny uke med opptrening.

– Skal jeg være ærlig, så trives jeg veldig godt der. Jeg er på en avdeling med mange i samme situasjon som meg. Vi pasienter samarbeider, har det sosialt og prater litt. Alle som jobber er positive, blide og passer på at alle har som mål at vi skal bli så friske som mulig. Jeg har troen, sier Richard.

Ordet «juling» går igjen. Han føler seg oppriktig mørbanket i kroppen. Ribbeinsbrudd som kan ta opptil ett år før det er optimalt grodd. Nerveskadene i begge armer krever mye opptrening, sammen med gjenvinningen av muskelmassene han har tapt.

I tillegg er lungekapasiteten sterkt redusert som følge av skadene.

– Å gå opp trappa til stua føles ut som å sykle «Birken». Som et maraton.

Ville være i fred

Som person er Richard en relativt sindig og beskjeden person. En som har vært en synlig og aktiv del av det store rallymiljøet i Kongsvinger, men ikke nødvendigvis en som tar så mye plass.

Plutselig er Richards navn på alles lepper, både i det lokale miljøet og det norske bilsportmiljøet forøvrig. Alle tenker på han, og alle lurer nå på hvordan det går for ham.

Selv er han en som liker å være i fred når oppmerksomheten blir for stor. Samtidig er spørsmålene så mange, og ryktene like så med til tider stort omfang av desinformasjon. Derfor velger han nå å fortelle om alt fra ulykken i Grimstad.

– Er det noe jeg klarte å si ifra tidlig i prosessen, så var det at jeg ville være i fred. Så jeg har blitt skjermet for mye. Jeg følte det sånn at nå var det viktigste for meg å komme til meg sjøl, først og fremst. Så jeg har ikke hatt telefonen eller kontakten med noen. Og jeg ville ikke ha noe besøk på sykehuset foruten Kilma, barna, foreldrene mine og søsteren. Kun mine aller nærmeste.

– Jeg ville være aleine til jeg kom til meg sjøl. Det har vært mange som har tenkt på meg, har jeg skjønt. Det har kommet mange meldinger som Kilma har svart på. Det er jo rørende at så mange tenker på deg når du er i en sårbar situasjon. Og alle tilbud vi har fått om hjelp. Utrolig mange har vært på tilbudssiden.

Utenomsportslig hjelp fra rallymiljøet

For mens Richard har ligget på sykehus og nå begynt opptreningen på Sunnaas, så står Kilma igjen hjemme med et småbruk og to barn med alt det medfører av skolegang og fritidsaktiviteter, i tillegg til sin egen hverdag og egne behov.

Når utøvere i bilsportmiljøet får hjelp, så hører vi ofte om historiene der man bistår med penger, deler, frakt eller mekanisk kompetanse. Richard og hans familie har hatt helt andre behov etter ulykken. Men selv da har også rallymiljøet stilt opp.

Også hans lokale klubb KNA Kongsvinger har bistått Kilma i alt med kommunikasjon, papirer og håndteringer av henvendelser. En hjelp som også har lettet hennes rolle som nærmeste pårørende og ikke bare som «kommunikasjonsansvarlig».

– Vi har ei datter som driver med skiskyting, vi har en sønn som driver med ishockey. Folk har stilt opp og kjørt dem, mens Kilma har vært hos meg. Og for eksempel nå tilbudt seg å legge om til vinterdekk når den tiden kommer, og så videre. Dette er fra rallymiljøet. Det er jeg så utrolig takknemlig for, sier Haget.

Vil ikke slippe rallyen

Nå som alt er fordøyd fra ulykken, med vissheten om at prognosene ser veldig gode ut og at Haget nå er på det beste stedet i Norge i den tilstanden og situasjonen han er i, så må likevel spørsmålet melde seg; har han kjørt sitt siste rallyløp?

Haget innrømmer at det er én ting han kvier seg for. Og det er å sitte i en høyrestol igjen. Men han ønsker definitivt ikke være ferdig med rallyen. Med noe motvilje fra kona, som ikke legger skjul på at hun hadde ønsket at rallyaktiviteten etterhvert kunne legges på is - spesielt nå som de har kjent på risikoens mørke side.

Samtidig har hun respekt for mannens store lidenskap som har ligget der helt siden hans yngre dager.

– Jeg tror det blir vanskelig, er Richards svar på spørsmål om han er ferdig med rally.

Og med det mener han altså at det blir vanskelig å gi seg med rally. Han ønsker seg tilbake igjen bak rattet, og drømmer om en dag å være fysisk klar til å sitte bak rattet. Å være utsatt for en ulykke som kunne kostet ham livet, det skremmer han ikke fra å kjøre fort med bil igjen - med unntak av at den risikoen man utsetter seg for i en rallybil kun skal tas med sine egne hender på roret.

Og at løpene skal være kortere. Gjerne sprintløp og bakkeløp. Men ingen avsmak for rally overhodet.

– Jeg har ingenting vondt å si om det. Det er en risiko med alt vi gjør her i livet, og vi skal alle gjennom et eller annet. Jeg sitter ikke med følelsen av at dette er ekstra farlig. Vi ser det jo på Sunnaas, der er det folk som har snublet på vei til hytta som har fått samme skader som meg. Ting kan skje, også her hjemme, samme hva vi gjør. Rally er egentlig ingen stor risikosport i forhold til mange andre idretter. Så når jeg har ligget på sykehus nå, så har jeg sett på veldig mye rallyfilmer og brukt det som underholdning.

– Så det stikker ikke i kroppen om du ser noen brutale krasjer?

– Nei, det gjør ikke det. Det er nok verre for Kilma, som kommer inn og ser jeg ligger der og ser på rally.

– Ja, jeg har snudd i døra og gått, jeg, humrer hun om det mannen refererer til.

Et stikk av surrealisme

Likevel har det kommet noen stikk. Et stikk av surrealisme. Så sent som kvelden før vi møter Richard denne søndagen, så scrollet han på TikTok og stoppet opp ved en video som viser seg å handle om han selv (se videoen vedlagt).

– Da var det en publikummer som hadde filmet fra starten på etappen med ulykka. Der stod det at Rally Grimstad «fikk en tragisk slutt». Det var fra starten hvor etappen ble stoppet og at brannbiler og ambulanser kjørte inn. Det var litt gåsehud, og litt rart. Og tenke på at alle de bilene faktisk reiste inn fordi jeg sitter i en rallybil lenger inn der.

Heldigvis er denne reportasjen beviset på at Rally Grimstad aldri endte med dette tragiske utfallet i ordets rette forstand.

Han har også fått med seg dronebildene som ble vist på NRK, som viste oversiktsbildet over der ulykken fant sted. Han har ingenting å utsette på NRKs omtale og presentasjon av ulykken.

– Jeg så på oppsummeringen, og så helikopteret og at det står en bil der.

– Stakk det i kroppen?

– Det er bare surrealistisk. Og vanskelig å innse det. Det er litt rart.

Han har full forståelse for det store informasjonsbehovet som har oppstått rundt ulykken. Om medieoppslagene, alle meldingene som har kommet og uvissheten blant alle som bryr seg om ham.

– Det er litt rart, jeg skulle jo helst vært i sentrum av andre grunner enn at man har vært i en ulykke. Det skal jeg ærlig innrømme. Men jeg skjønner jo at vi er et lite miljø, og jeg vet sjøl at om ulykken her ikke hadde vært meg, så hadde jeg selv vært nysgjerrig. Jeg hadde jo lurt på hvordan det hadde gått, og vi kjenner stort sett hverandre vi som driver med rally. Man lurer jo.

To personer fra hans omgangskrets er eksempler på folk som fikk med seg oppslagene om ulykken, kort tid etter at den hadde skjedd, og begynte å stusse. De visste at Richard deltok, men ante ikke på dette tidspunktet at det var han som var involvert.

Mens Haget satt hardt skadd i rallybilen, i ferd med å bli klipt ut fra bilen og fraktet inn i ambulanse, så hadde telefonen hans ringt flere ganger.

– Onkelen min hørte på radioen at det var en ulykke, og det første han gjorde var å ringe meg for å spørre. Og da fikk han jo ikke svar. Han tenkte jo bare at eg var opptatt på rally, og ikke var på telefonen. Men så fikk han litt kalde føtter, ringte Kilma og fikk beskjed. Og også en kompis av meg opplevde det samme. Han så det på VG, sendte meg melding og ringte, uten å få svar. Og ble urolig.

Ubehagelige rykter

Selv om han ikke er identifisert fra ulykken i redaksjonell omtale før nå, så la kona raskt ut på sine egne sosiale kanaler hvor hun bekreftet at Richard var involvert, og at alle bare kunne kontakte henne.

Også med formålet om å unngå at ubekreftede rykter spres som ild i tørt gress. Kilma føler det «har vært godt» at så mange har spurt. Men samtidig kommer informasjonen om ryktene med avsmak. Rykter som de ikke i deres villeste fantasi trodde skulle oppstå.

– Ryktene vi hørte om var ordentlige ubehagelige. At han var brent opp, at han er hjernedød, hvordan jeg skulle klare meg hjemme nå som han var hjernedød, og det har også vært et rykte at vi selv har funnet opp ulykken.

Men Richard er våken, oppgående, og klarer selv å bevege seg rundt med egne bein. Det er overkroppen som har fått julingen, men prognosene er som nevnt gode.

Hans første klare målsetning er klar; det er å komme tilbake der han var på hjemmebane.

– Først og fremst så er instinktet mitt å komme til meg sjøl igjen og fungere. Som familiefar. Jeg har fått et helt annet syn på hva familien betyr. Det blir førsteprioritet. Så er det å komme tilbake til jobb. Og så er det selvsagt alt annet moro etter det. Men de viktigste tingene skal fungere først.

– Har du satt noe tidsperspektiv på ting?

– Jeg har ikke noe tidsperspektiv. Jeg må bare skynde meg sakte, og ha tålmodighet. Det tar tid dette. Bare sånn som alle bruddene i ribbeina, så har jeg fått beskjed om at det kan ta et år før det er ordentlig grodd. Så jeg skal nok ikke drive med noe stor rallykjøring enda.

Richards neste revansje

Likevel melder én ganske fersk tanke seg. For bare en uke siden ble NM-finalen i bakkeløp kjørt på Lillehammer. Der skulle Richard egentlig stått på startstreken, i klassen for tohjulsdrevne rallybiler.

Fjerdeplassen på første løpet på Lånkebanen gjorde at han kjente lukten av medalje, med sin Opel Kadett - tilsvarende Løvhøiden sin - som kunne passet ham godt opp de to siste løpene på Lysgårdsbakkene.

Allerede før ulykken hadde han meldt seg på finaleløpene. På sykesengen innså han etterhvert hva han nå ble tvunget til å stå over.

– Det var tøft sist helg, for jeg var påmeldt. Målet var en medalje der, og med den bilen jeg har og det jeg har kjørt av bakkeløp, så mente jeg at muligheten var der. Så det å ligge i sykesenga og følge med på det, det var litt tøft. Jeg kom på dette på intensiven på Ahus, så Kilma måtte ringe og melde avbud for meg. Så der har jeg en revansjelyst jeg en eller annen gang har lyst til å ta i fremtiden.