Ukjent nordmann satset alt på veien mot formeltoppen

RACING: Historien om hvordan en nordmann sto bak en av datidens største formelbil-satsinger i Europa, og også skapte suksess i sine aktive år, er nærmest for god til å være sann. Prosjektet har oppigjennom årene vært omtalt ved ujevne mellomrom, men at det var en norsk sivilingeniør som sto bak, har vært relativt ukjent her hjemme – inntil nå.

Drømmer og visjoner

Det hele starter med en norsk sivilingeniør ved navn Tore Helle. Like etter endt utdanning i Oslo flyttet den da nylig utdannede sivilingeniøren til Sverige – og bosatte seg like utenfor Stockholm. Bakgrunnen? Helle var blitt ansatt i et konsulentfirma, som blant annet hadde kontor i Stockholm.

Nordmannen hadde allerede fra tidligere etablert en interesse for motorsport og ettersom interessen for sporten var langt større i Sverige enn i Norge, tok det ikke lang tid før han var å finne i miljøet. Interessen førte ham etter hvert til svensk sportsvognracing, hvor han etter hvert hadde mindre og større prosjekter gående.

Helle gikk blant annet til innkjøp av en av konkurrentenes biler – en Elva-Oldsmobile. Den nyutdannede sivilingeniøren hadde fattet interesse for kjøretøyet, og samtidig sett forbedringspotensialet. Dette ble også utgangspunkt for ett av Helles første prosjekter innenfor bilsporten. Resultatet ble av flere omtalt som «Sveriges bredeste sportsbil». Helle selv døpte modellen «Helle-Elva».

Ambisjonene stoppet imidlertid ikke der. Etter å ha forsøkt lykken i sportsvognracing, mente nordmannen at han nå var klar for å ta det hele enda et steg videre. Sommeren 1974 mottok flere medier en pressemelding, sendt fra nyetablerte AB Tore Helle Racing Cars. Pressemeldingen beskrev et prosjekt som hadde satt seg mål om å konstruere en Formel 2-bil, med beskrivelsen; en svensk racingbil i verdensklasse. Ambisjonene var klare, dette skulle bli det ypperste en på denne tiden hadde sett innenfor feltet.

– Han hadde jo visjoner, store visjoner og planer, sier Olle Odsell om sin tidligere makker Tore Helle ovenfor Parc Fermé.

Olle Odsell har gjennom store deler av sin aktive yrkeskarriere arbeidet for Volvo, og innehatt ulike roller for dem. På midten av 70-tallet arbeidet svensken imidlertid for SAAB, da han fikk tilbud av nordmannen Tore Helle om å være med å etablere prosjektet hans.

Tore Helle fant etter hvert ut at midlene han den gang hadde til rådighet, ikke var tilstrekkelig til et slikt Formel 2-prosjekt. Dermed ble prosjektet nedskalert, og en valgte heller å fokusere på Formel 3. Etter hvert knyttet også Helle kontakt med Tommy Lindh, som videre hadde kontakt med en amerikansk lydutstyrsprodusent, Rotel. Lindh og Rotel synes prosjektet virket spennende og gikk til slutt inn som sponsor på Helles formel-prosjekt.

Målet var å selv etablere et team, som etter hvert skulle konkurrere i egenkonstruerte biler. Det skulle også konstrueres biler for salg, til andre team i klassen. Da sponsoren var sikret, startet planleggingen av Formel 3-bilen – men også etableringen av eget team.

Teamsjefen Helle

Året var 1975 og Tore Helle hadde nettopp annonsert oppstart av sitt nye Formel 3-team, Rotel Racing Team. Målet var å stille til start med egenkonstruerte biler, men ettersom et slikt arbeid tar tid, ble det den første sesongen kjørt med innleide March-biler. Samtidig ble det etablert kontakt med en rekke lovende førere med tilhold i Sverige. Én av dem var Conny Ljungfeldt.

– En utrolig visjonær. Det var jo ingen i Sverige som tenkte på å bygge egne biler og slikt, det var jo bare han som hadde den tanken da. Han stoppet jo ikke bare med tanken, men la ned mye jobb for at det skulle bli noe ut av det, forteller Conny Ljungfeldt om nordmannen Tore Helle til Parc Fermé

1975-sesongen markerte samtidig starten for et offisielt europeisk Formel 3-mesterskap i regi av det internasjonale bilsportforbundet (FIA). Rotel Racing Team kunne dermed allerede fra start måle krefter mot de store innenfor europeisk Formel 3 – med en nordmann i sjefsstolen.

Nordmannen var også svært opptatt av driftssikkerhet, og introduserte allerede fra start nye metoder for måling og analysering – blant annet under tester. Helle fikk inspirasjonen fra flyindustrien, og så hva som ble benyttet der. Allerede under Rotel Racings første sesong ble det benyttet sensorer som ga teamet informasjon om varmeutvikling, bremse- og hjulbevegelser. I tillegg benyttet Helle en skriver, som var i stand til å samle inn og utlevere informasjon i sanntid. Ett av Tore Helles innovasjoner i sporten, som også tiltrakk oppmerksomhet fra konkurrentene rundt.

Samtidig som nordmannen var i gang med etableringen av sitt Rotel Racing Team, startet også arbeidet med å utvikle egen bil.

Fra Chapman til Helle

Tore Helle hadde ved tidligere anledninger stiftet bekjentskap med britiske Len Terry, som var viden kjent for sine egenskaper og kunnskap innenfor konstruksjon av formel-biler. Terry var blant annet hjernen bak Lotus 38, som vant 1965-utgaven av Indianapolis 500 – med Jim Clark bak rattet. Terry var også involvert i utviklingen av Lotus 33, som nevnte Clark vant førermesterskapet i Formel 1 med samme år. Utover dette hadde briten arbeidet med Colin Chapman hos Lotus i flere år, og hadde også vært involvert i flere andre Formel 1-prosjekter, hvor en Eagle-Weslake V12 er av de mest kjente.

Årene i forveien hadde Terry imidlertid valgt å arbeide selvstendig, og da nordmannen presenterte planene for briten var han ikke vond å be.

Len Terry var med andre ord et friskt pust inn i formel-prosjektet, med både erfaring og kunnskap. Helle og Terry gikk dermed i gang med prosjektet om å bygge den ultimate formelbil, som til slutt skulle få navnet Viking-TH1. Prototypen ble tegnet av Terry og produsert av Cyril Malems CTG Racing Developments i England. Tanken var at en etter hvert skulle flytte produksjonen av Viking-bilene fra England til Trosa i Sverige. Her hadde nemlig Helle gått til innkjøp av et større industrilokale, som egnet seg godt for produksjon av formel-biler.

Det var også slik tidligere nevnte Olle Odsell ble introdusert for prosjektet. Helle hadde i forkant kontaktet Odsell, og tilbudt svensken å arbeide med prosjektet hans. Odsell ønsket imidlertid ikke å si opp ved sin daværende arbeidsgiver SAAB, og hjalp istedenfor Helle innimellom ved lokalet i Trosa. Odsell var attpåtil med til England, da prototypen var i ferd med å realiseres, og fikk blant annet møte Len Terry.

– Man forsto raskt at han hadde veldig erfaring. Han hadde jo allerede tegnet alt på tegnebrett for hånd, chassis og så videre. Dette var jo før vi hadde CAD og slikt. Han var en dyktig konstruktør, åpenbart. Vi diskuterte litt sammen da vi var der, men det var kun én dag så da blir det ikke så mye, forteller Odsell om sitt møte med Terry.

Tore Helle hadde tidligere også undersøkt mulighetene hos SAAB, med håp om at videre produksjon av Viking-biler kunne foregå der. Nordmannen valgte imidlertid å skrinlegge SAAB-tilbudet, da det viste seg å bli langt dyrere enn antatt.

Store planer

Nordmannens ambisjon var i utgangspunktet å bygge ti Viking-biler det første året. Det ble imidlertid tidlig klart at dette ble en svært kostbar og tidkrevende affære. Samtidig som Helle fortsatt var i ordinært arbeid, fungerte han, sammen med teamets mekanikere, som både bilbygger og teamsjef for sitt nyopprettede Rotel Racing Team.

Helle hadde foruten nevnte Conny Ljungfeldt, hyret inn svenskene Eje Elgh, Tommy «Slim» Borgudd og Conny Andersson som førere, som alle fikk sine debuter i Rotel-teamet i løpet av 1975- eller 1976-sesongen. De to sistnevnte fikk senere år også muligheter innenfor Formel 1.

Nordmannen hadde i tillegg hyret inn flere mekanikere, som for uten å være til stede på løpshelger, også skulle få ansvaret med å bygge Viking-bilene på fabrikken i Trosa.

Samtidig som prototypen av Viking-bilen var under konstruksjon i England, var 1975-sesongen godt i gang. Sesongen startet med et brak, og det hele foregikk i Monacos gater. Sesongens første europamesterskapsløp var nemlig satt til Monaco, hvor Rotel-teamet stilte med svenske Conny Andersson til start. Andersson som året i forveien var blitt svensk Formel 3-mester stilte med godt mot.

Svensken, som da satt i en March 753, avanserte helt til finalen – og endte også opp med å vinne finalen. Like etter målgang ble imidlertid Andersson tildelt ett minutts tidsstraff for å ha tjuvstartet. Dette plasserte svensken og Rotel-teamet ned på en fjerdeplass sammenlagt. Likevel en debut som absolutt ga mersmak for Helle og Co.

Sesongen fortsatte på Nürburgring hvor Anderrson tok pole position, men beklageligvis ble nødt til å bryte løpet. Til gjengjeld slo han tilbake på hjemmebane, da europamesterskapet fant veien til Sverige og Anderstorp. Anderson, som nå hadde fått selskap av tidligere nevnte Conny Ljungfeldt, seiret, med Ljungfeldt på andreplass – dobbeltseier for Rotel-teamet. På plass på Anderstorp var denne helgen også samtlige av Formel 1-eliten – da skadet det ikke å vise seg frem på denne måten.

Suksessen i EM fortsatte imidlertid ikke denne sesongen, men Conny Andersson hadde likevel tatt nok poeng til å sikre sølvmedalje i europamesterskapet sammenlagt.

Samtidig som Rotel-teamet hevdet seg i EM, foregikk også det svenske Formel 3-mesterskapet. Her var det imidlertid Conny Ljungfeldt som var den sterkeste av Rotel-førerne. Ljungfeldt seiret to ganger, og sikret seg dermed også det svenske mesterskapet sammenlagt. Like bak fulgte Conny Andersson på andreplass, som med sterke resultater hadde sikret seg tilbud om et førersete hos March-teamet kommende sesong.

Utgangspunktet kunne dermed ikke vært bedre for Tore Helle og hans nye Viking-satsing.

Prototypen

Da prototypen av Viking-TH1 sto ferdig rundt nyttårstider 1975/1976, dro flere av Rotel-teamets medarbeidere, inkludert Conny Ljungfeldt, over til England for å studere resultatet. Prototypen ble under oppholdet i England også testet av førerne, under en såkalt shakedown på Goodwood.

– Vi hadde en shakedown-test på Goodwood, jeg tror det var januar 1976. Kaldt på hendene, det var jo bare et par grader. Men, bilen gikk bra. For å være så ny som den var, så gikk den bra, minnes Ljungfeldt.

Da Viking-bilen endelig skulle offentligjøres for omverden, ble modellen til slutt døpt Viking-TH1A. Avdukingen fant sted på motormessen i Malmø i 1976. Bilen vakte stor oppmerksomhet og begeistring fra frammøtte, blant annet fra March-grunnlegger og senere FIA-president, Max Mosley. Mosley skal ha uttalt at Viking-bilen ikke liknet en ordinær Formel 3-bil, men heller en Formel 1-bil.

Viking-bilen var noe nytt og annerledes, enn Formel 3-biler flest på den tiden. På tross av at Tore Helle valgte å ikke bygge bilen hos SAAB, samarbeidet han med blant andre aerodynamiker Gustav Bennich hos SAAB under utviklingen. Målinger og tester gjort under 1975-sesongen ble hentet frem igjen, og lagt til grunn da nye frem- og bakvinger skulle utvikles til Viking-bilen. Dette resulterte i et særegent utseende, og egen vinge i front – noe som ikke var vanlig på Formel 3-biler den gang.

Helle ønsket samtidig at så mye som mulig skulle konstrueres i aluminium, noe som senere skulle vise seg å skape problemer for førerne. I tillegg ble Viking-bilen utstyrt med motor fra Toyota/Novamotor.

Tore Helles mål om å bygge ti Viking-biler i løpet av det første året viste seg imidlertid å bli for ambisiøse. Nordmannen hadde allerede i forkant av 1975-sesongen hyret inn en rekke mekanikere, som foruten å være med på løpene, fikk i oppgave å bygge bilene på fabrikken i Trosa.

Da 1976-sesongen nærmet seg hadde mekanikerne imidlertid kun lyktes å ferdigstille én av bilene til sesongstarten på Nürburgring. Dem lyktes senere å ferdigstille ytterligere én til sesongstarten til det svenske mesterskapet på Knutstorp.

Sesongstarten i europamesterskapet gikk på Nürburgring, tidlig i april. Dette var også Viking-bilens første offisielle Formel 3-løp. Ettersom Helle og Co. kun hadde fått klar én av bilene, var det kun svenske Eje Elgh som fikk delta under sesongåpningen.

Debuten ble av det kortvarige slaget. Allerede i forkant av selve løpet kolliderte Elgh, og skadene på bilen var så omfattende at teamets mekanikere ikke klarte å få bilen startklar til løpet på søndagen.

Sesongåpningen i det svenske mesterskapet på Knutstorp gikk derimot bedre. Teamet hadde nå fått klargjort to Viking-biler, og foruten Eje Elgh, hadde nå også fjorårets svenske mester Conny Ljungfeldt fått sin egen bil. Ljungfeldt endte kvalifiseringen med bestetid og pole position, og fortsatte tempoet også under løpet. Der endte det til slutt med seier til Ljungfeldt og Viking-bilen, og naturlignok også ledelse i mesterskapet sammenlagt. Eje Elgh fullførte løpet på sjette plass.

Sesongen fortsatte med løp både i det svenske og europeiske mesterskapet, hvor nå også Tommy «Slim» Borgudd hadde fått sin debut i en Viking-bil. Rundene to og tre i det europeiske mesterskapet foregikk på Zandvoort i Nederland og Mantorp i Sverige, men resultatene herfra var likevel ikke særlig å juble over. Oppturen kom derimot da Formel 3-løpet i Monaco sto for tur.

Eventyret i Monaco

Kalenderen viste siste helgen i mai 1976, og det var klart for Monaco Grand Prix. Dagen før duren av Formel 1-biler skulle fylle Monacos gater, var det Formel 3-førenes tur. Løpet var dette året ikke en del av europamesterskapet i Formel 3, men fungerte som et tradisjonelt supportløp for Formel 1 denne helgen. Løpet var satt opp med to innledende semi-finaler, hvor det hele skulle avgjøres med en avsluttende finale. Semi-finalene var på 16 runder hver, imens finalen strakte seg over 24 runder.

Dette var det samme løpet som Conny Andersson fullførte på førsteplass året i forveien, men ble flyttet ned til en fjerdeplass grunnet en tidstraff. Da var imidlertid løpet en del av europamesterskapet.

Denne gang var svenske Conny Ljungfeldt eneste startende fører fra Rotel-teamet, ettersom teamkameratene Eje Elgh og Tommy «Slim» Borgudd på dette tidspunktet ikke hadde tilstrekkelige meritter å vise til for å få starte. Hovedmannen bak det hele, Tore Helle, var så klart også med til Monaco.

Ljungfeldt var imidlertid ikke eneste fører som denne helgen tok plass i en Viking-bil. Svenske Anders Olofsson, som flere år senere tok en klasseseier under 24-timers løpet på Le Mans, hadde fått låne en av Tore Helles Viking-modeller til løpet, under et annet team-navn.

For Olofsson endte Monaco-opplevelsen like fort som den startet. Allerede under treningen forulykket svensken, nok til at resten av helgen var spolert. En det derimot gikk betraktelig bedre for var nevnte Ljungfeldt. Svensken fullførte treningen uten problemer, og sikret seg samtidig tredje startspor for sin semi-finale.

– Da starten gikk passerte jeg Riccardo Patrese på innsiden i den første svingen, og så hang jeg på han andre italieneren som da ledet løpet. I en annen sving klarte han ikke svingen helt, så jeg gikk forbi ham på innsiden. Da ledet jeg allerede etter den første runden, forteller Conny Ljungfeldt.

Svensken endte dermed opp med å vinne semi-finalen i Monaco, med sin Viking-TH1A, og fikk dermed også et godt utgangspunkt for starten i finalen.

– Tore og dem var da virkelig i godt humør, kan man si, fortsetter Ljungfeldt.

Teamet forberedte seg følgelig på den store finalen, og ettersom dem kun hadde én startende bil fantes det i tillegg også flere reservedeler enn vanlig. Dekkleverandøren hadde også utstyrt Ljungfeldts bil med to nye dekk, i anledning finalen. Disse ble av teamets mekanikere plassert bak.

– Bruno Giacomelli sto først i finalen, og jeg sto på andreplass. De fem-seks første rundene var bilen litt understyrt, helt til de nye dekkene bak begynte å fungere, så han økte avstanden et par sekunder hver av disse rundene. Da bilen ble «normal» igjen, begynte jeg å ta inn på ham.

Ljungfeldt nærmet seg dermed italienske Giacomelli igjen, som under de første rundene hadde opparbeidet seg noen sekunders forsprang på svensken.

– Etter noen runder kom jeg ned bakken forbi Casinoet, og da jeg skulle bremse så røk hjulopphenget på høyre framhjul. Alt brøt rett av, helt enkelt.

Dermed røk det rett ut for Conny Ljungfeldt og hans Viking-TH1A, som noen sekunder tidligere hadde jaktet ledelsen og seier i Monaco. Svensken kunne imidlertid klatre forholdsvis enkelt ut av bilen, uten store skader. Hjulet til Ljungfeldt hadde på sin side funnet veien opp på en balkong, hvor det heldigvis ikke befant seg tilskuere. Løpet ble til slutt vunnet av nettopp italienske Bruno Giacomelli, som senere fortsatte karrieren i Formel 1.

På dette tidspunktet hadde Sverige også hele to representanter i Formel 1, og én av dem viste spesielt stor interesse rundt Ljungfeldts prestasjon og hans Viking-bil.

– Ronnie bodde jo der nede, så han var ofte forbi og pratet. Han synes også det gikk bra, og var glad på våre vegne. Ronnie mente samtidig at han ikke trengte å gi meg noen tips i det hele tatt, fordi dette gikk jo alt så bra. Trivelig kar, forteller Ljungfeldt om Sverige store Formel 1-helt – Ronnie Peterson.

Selv om finalen endte med brutt løp for svensken, var hans kjøreferdigheter ikke gått upåaktet hen. Representanter fra fabrikkteamet til March kontaktet Ljungfeldt allerede etter finalen i Monaco, og uttrykte interesse for den da unge svensken. Tilbudet inneholdt lovnad om et sete for fabrikkteamet i Formel 3, og muligheter for forfremmelse til Formel 2 senere.

Tilfeldighetene ville det imidlertid dit hen at Ljungfeldts kontaktperson i March etter hvert forsvant ut, og dermed forsvant også tilbudet om et førersete kommende sesong.

På tross av dette fikk Ljungfeldt likevel ett løp for March året etter, men da han ble bedt om å flytte til England for å følge satsingen tettere, valgte Ljungfeldt heller å bli værende i Sverige. Svensken hadde da allerede etablert et bergingsfirma, som han ønsket å satse på – noe som fortsatt eksisterer den dag i dag.

Vendepunktet

På tross av at Viking-bilen imponerte og viste lovende takter i Monaco, startet Rotel-teamet å slite økonomisk. Det ble etter hvert klart at prosjektet var blitt svært kostbart, og at det ble utfordrende å fortsette sesongen slik den opprinnelige planen var.

– Det gikk mye penger, og spesielt til den bilen. Man kan ikke kjøpe deler til den, de måtte lage alt selv. Nesten hele bilen var jo spesiallaget. Det blir ikke akkurat billigere da, sier Ljungfeldt.

Den finansielle situasjonen sørget etter hvert for at det opprinnelige Rotel-teamet mer eller mindre ble oppløst, etter suksessen i Monaco. Helle og teamet hadde allerede hatt utfordringer med å gjøre de eksisterende bilene startklare for oppsatte løp, og presset ble rett og slett for stort. Tore Helle hadde på dette tidspunktet også innsett at planene ble for store og ambisiøse, og valgte dermed å forlate prosjektet for å heller undersøke andre forretningsmuligheter utenfor sporten.

Enkelte førere og mekanikere fikk imidlertid lov å fortsette sesongene individuelt med Viking-bilene. Conny Ljungfeldt fikk blant annet låne en av Viking-bilene ut sesongen og med støtte fra hovedsponsor Rotel og mekanikerne, fikk han fortsette sesongen i det svenske mesterskapet. Historien om Viking-bilen fikk dermed fortsette litt til.

Gullmedalje i en Viking

1976-sesongen fortsatte dermed for Ljungfeldt, og han var innstilt på å forsvare SM-tittelen fra året før. Med seg hadde Ljungfeldt fått mekanikerne Michael Rowe og Robert Gustavsson, som tidligere hadde vært med på utviklingen av Viking-bilen og fungert som faste mekanikere i Rotel-teamet.

Under Formel 1- og Formel 3-helgen på Anderstorp fullførte Ljungfeldt på syvende posisjon, før fokuset ble rettet mot fortsettelsen av det svenske mesterskapet. Sommeren 1976 besto av løp på Kinnekullering og Falkenberg, hvor Ljungfeldt tok full pott med to seiere. Da sesongens siste løp skulle avholdes i september, gjorde det ingenting at Ljungfeldt ble nødt til å bryte, for han hadde allerede samlet nok poeng til å sikre mesterskapet for seg – atter en gang.

Conny Ljungfeldt og Viking-bilen ble dermed kronet mestere av det svenske Formel 3-mesterskapet i 1976, med totalt tre seiere. Svensken tok dermed sin andre mestertittel i hjemlandet, og denne gang med en Viking.

– Bilen var vanskelig på visse baner. På svingede baner gikk bilen bra, men på raske baner gikk den ikke bra, forteller Ljungfeldt om Viking-bilen.

Også tidligere nevnte Olle Odsell minnes en av svakhetene til bilen.

– Bilen var på flere måter forut for sin tid. Det svake punktet viste seg å være hjulopphenget. Bærearmene var først i aluminium, og de var ikke så holdbare. Om banen var dårlig eller en kjørte over en curbs, kunne de enkelt ryke, sier Odsell.

Men, til tross for utfordringene er Odsell overbevist om at prosjektet hadde potensial.

– Om det hadde vært mer ressurser og en hadde videreutviklet bilen, hadde dette helt klart hatt mulighet for å bli en vinnerbil, avslutter Olle Odsell.

Viking-bilene i dag

Historien om Tore Helles Viking-biler stopper også her, mer eller mindre. Det som startet som et prosjekt om å utvikle den ultimate formel-bil, endte nettopp med forsøket. Målet om å bygge ti Viking-biler det første året, forble med fire Viking-biler totalt. Selv om Rotel-teamet og Viking-bilen fikk nyte noe suksess, ble prosjektet etter hvert for kostbart for de involverte.

Likevel har Viking-bilen, og Rotel-teamet under ledelse av Tore Helle, flere imponerende resultater og meritter å se tilbake på i løpet av 1975- og 1976-sesongene. En kan bare drømme om hvor et slikt prosjekt muligens kunne ha ført videre, dersom midlene hadde strukket til. 

Både Conny Andersson og Tommy «Slim» Borgudd fikk senere sine muligheter innenfor Formel 1. Sistnevnte, som en periode også fungerte som trommeslager for ABBA, spilte i 1976 også inn eget musikkalbum. Albumcoveret besto av Borgudd selv, sittende i en Viking.

Gjenværende Viking-biler ble i 1976 solgt videre, og av disse eksisterer fortsatt tre av fire eksemplarer. En er under restaurering og en annen er i privat eie – begge med tilhold i Sverige. Av de resterende to skal en være skrotet, imens den fjerde ble solgt, modifisert og senere omdøpt til Technic TT773. Denne ble senere kjøpt av Toleman-gruppen, som senere etablerte seg i Formel 1. Bilen står i dag utstilt på et museum tilknyttet Spa-Franchorchamps-banen – i Toleman-farger under navnet Technic.

Om nordmannen Tore Helle finnes lite opplysninger fra nyere tid. Helle forsvant nærmest fra overflaten etter Viking-prosjektet, men skal etter hvert ha flyttet til London og fortsatt karrieren utenfor motorsporten. Parc Fermé har forsøkt å få kontakt med den nå 85 år gamle Tore Helle, uten å lykkes.