2019 - et «point of no return» for Andreas Mikkelsen

(PF-bloggen): 10. mars 2009 skal jeg ta en såkalt prøveoppkjøring til førerkortet, en uke før jeg fyller 18 år. Altså for 10 år siden. Med den lidenskapen for bil, kombinert med iveren etter å ta lappen på sin egen bursdag, så tenker man lett at denne prøveoppkjøringen blir en «walk in the park».

Denne strøk jeg på til den store gullmedaljen. Uten at jeg forstod hvorfor. Men i løpet av kjøreturen hadde en lastebil lagt seg helt inn i støtfangeren på bilen, altså et åpenbart stort faremoment. Jeg husket lastebilen, og tenkte vel mer at det er han bak der som er idioten, og ikke jeg.

Det er jo slik at jeg er ikke direkte ansvarlig for at denne situasjonen oppstår. Like fullt er jeg ansvarlig for å gjøre noe med denne situasjonen. I denne sammenheng kjøre til side og slippe denne potensielle drapsmaskinen forbi.

Derfor strøk jeg. Fordi jeg ikke kjørte til side, men la «ansvaret» på han bak meg. Så hvorfor innleder jeg denne kommentaren med denne episoden for 10 år tilbake når dette skal handle om Andreas Mikkelsen?

Jo, for poenget er nettopp den saksa Andreas nå sitter i. Der vi kan diskutere i det vide og det brede, opp og i mente, hvor mye skyld han selv har i at Hyundai-epoken enn så lenge er en gigantisk flopp, etter hva vi kan forvente fra hans resultater tidligere. Eller om 70-80-90 prosent av tilfellene er så uflaks og utenfor hans kontroll at vi bare skal synes synd på ham og ikke helt forstå hva som skjer rundt ham.

Det er ingen tvil om at det er på det rene at svært mye av de situasjonene Mikkelsen er satt i, er utenfor hans kontroll, skyld og evne til å være en dyktig rallyfører. Selv om det ikke ville påvirket totalresultatet nevneverdig, så er jo den stengte porten han møtte på under Rally Mexico lørdag blitt et nytt symbol på hvilke merkelige situasjoner han kommer seg inn borti.

Det samme kan også sies om traktoren i Australia i fjor. Forstyrrelsesmomentet som aktiverte en ukonsentrasjon som førte til en førerfeil og avkjøring. Der flere konkurrenter selv tok Mikkelsen til forsvar og ikke ville legge skylden på avkjøringen på han.

Så kan vi ramse opp dynamoen som tok kvelden i Monte-Carlo i fjor. Olje- og motorproblemene i Portugal. Girkassa i Sardinia. Det finnes jo ikke grenser for hvilke obskure situasjoner som vil gjøre livet surt for Andreas Mikkelsen og Anders Jæger-Amland.

Så skal vi heller ikke glemme rullingen i Finland. Avkjøringen i Rally Monte-Carlo i år. Og utallige punkteringer og ødelagte forstillinger og hjuloppheng. Det skjer de fleste. Også Andreas. Kanskje litt for ofte vil mange mene. Der sistnevnte situasjoner ofte befinner seg i gråsonen på skyld kontra uflaks. Noen ganger skulle man unngått den steinen. Andre ganger burde bilen tålt den steinen. Mens den steinen også til tider bare er umulig å unngå.

Hva gjelder det som førte til punktering og ødelagt hjuloppheng i Rally Mexico, så er det svært vanskelig å bedømme skylden kontra uflaksen fra TV-bildene jeg selv er sett.

Men det er altså denne saksa Andreas nå har sitter i. Uavhengig av om det er hans egen skyld eller uflaks. Resultatlista er like tydelig å lese som den er brutal og urettferdig. Det siste året, inkludert to av tre løp hittil i år, er for dårlig. Rally Sweden burde også på papiret vært vesentlig bedre. Det vi har sett er ikke hans ambisjoner og erfaring verdi.

Så like mye som at jeg var ansvarlig for å gjøre noe med lastebilen som lå rett i hekken på meg, så er det Andreas ene og alene som er ansvarlig for at resultatlistene må se annerledes ut dersom han både skal ha en videre framtid i Rally-VM, og en dag kjempe om målet om å ta VM-gullet.

Sporten er brutalt urettferdig, men uavhengig av hvor sterk uflaksen er mot Andreas, så har han ikke råd til mer. Det gjør oppgaven hans desto vanskeligere. Men desto større blir også presatsjonen hans, dersom han klarer å snu det.

Mot all den sterke motgangen han har. Mot de førerfeilene han selv gjør nå og da. Enten de bidrar til tidstap eller brutte løp. For ikke bare må Andreas skaffe seg flaksen ved ikke å ha uflaks. Men kommer han seg inn i en god stim, så må han være der i posisjon til å vinne. Det må herske over enhver tvil at det bor en vinner i ham. At han kjører om tidelene, om etappeseierne, om pallen og totalseierne. Uten rom for noen feilskjær, enten det er fra teamets side, kartleserens side eller hans egen side.

Denne kvoten for førerfeil, tabber og uflaks kan noen førere leve med gjennom en sesong og fortsatt bli verdensmestere. For Mikkelsen er kvota for lengst full, dersom han skal være det navnet man snakker om i tittelkampen. Han får ikke kjøre Rally Korsika, isolert seg en korrekt avgjørelse om man kun ser på hans prestasjoner på asfalt med bilen, men det gjør også sjansene færre for å overbevise og få kritikerne til å tie.

Med norske briller, med ønske og håp om norsk suksess, så håper jeg egentlig at det vi er vitne til nå om dagen bare er deler av et framtidig Hollywood-manus på en ekstremt bra film hvor hovedhandlingen skjer i Rally-VM. Med en nordmann i hovedrollen. Vi har jo sett hvordan den sanne historien bak Rush-filmen skapte suksess på lerretet.

De fleste i miljøet kjenner historien til Andreas Mikkelsen, helt fra den spede start på midten av 2000-tallet. Med all suksess og motgang som han har hatt siden. 2019 blir et «point of no return» for de som kjenner til Hollywood-modellen, og jeg håper for guds skyld at vi befinner oss på toppen av klimakset.

En Hollywood-film har vel ved 9 av 10 tilfeller en lykkelig slutt. Hva gjelder rallykarrieren til Andreas Mikkelsen, så er det ikke vanskelig å se for seg hvilken lykkelig slutt vi mener han skulle fortjent. Så håper jeg at jeg om noen år kan sette meg foran kino-lerretet og glede meg til spennende film der jeg med et smil om munnen allerede kjenner til utfallet.