Flåklypa Grand Prix – egen sjarm med paralleller til virkeligheten

BILSPORT: Det blir jo selvfølgelig bare tolkninger og synsinger, men det er mange grunner til at Flåklypa Grand Prix er elsket på tvers av generasjoner og landsdeler, grunnleggende interesse for bil eller ei.

Nå i romjula har filmen strømmet på norske TV-kanaler, i tillegg til at det kanskje er én av svært få DVDer (eller VHSer for den saks skyld) man praktisk talt børster støvet av én gang i året.

Det er blitt den store norske folkefilmen siden den satte kinorekorder i 1975, med over fem millioner solgte kinobilletter. Filmen er produsert etter imponerende stop-motion-metodikk, der filmens drivkraft er basert på 1.258.750 bevegelser over 112.320 enkeltbilder.

Suksessen fra Kjell Aukrust sitt manus og Ivo Caprinos regi og animasjon har ikke bare handling om foranledningen til «århundrets billøp», men grunnen til at filmen også slår svært godt an blant bilsportinteresserte kan ha noe med mange av settingene som en kjenner seg spesielt i fra dette miljøet.

Derfor har vi gjort noen korte enkle analyser og tolkninger utifra det som dukker opp. Er det flere elementer du kjenner deg igjen i? Kom gjerne med dine betraktninger og tolkninger!

Oljesponsor

Som Reodor Felgen selv sier: «Det nytter ikke bygge bil, vet du, når du ikke eier nåla i veggen. Mangler jo alt her…».

En situasjon nok de aller fleste bilsportinteresserte kjenner seg veldig godt igjen i. Og da er’n Reodor selvfølgelig helt avhengig av å skaffe seg sponsorer, uten at det er særlig til Power Pointer, permer og dør-til-dør-vandring, for å tigge etter et par beskjedne kroner.

Dog er det få, om noen, i alle fall her i Norge, som har fått en sponsor så servert på sølvfat som det Reodor fikk. Takket være en noe kreativ Solan, som kanskje til inspirasjon for andre fant en noen original vei inn til oljekroner av dimensjoner.

«Vi komme slå an en prat. Og du høre på meg. Du, Felgen, konstruktør - genial! Jeg, Ben Redic Fy Fazan, sett på TV. Jeg finansiere din Tempo Gigante. Jeg mange penger. Du, raka blakk!»

Kanskje ett av de mest klassiske sitatene i filmen, sitert nevnte Ben Redic Fy Fazan, oljesjeiken fra Aladdin Oil. Det er vel knapt noen med norsk pass som ikke kjenner til spesielt de to siste setningene. Men i konkurranse med eksempelvis Statoil, Shell og BP, så er Fy Fazan klar på at hans olje og bensin er verdens beste.

Og som Solan kontrer:

«Århundrets tilbud fra venner i fjerne land. Dette er din livs sjanse, Reodor!».

Hvor ble norske oljepenger av?

Som en forlengelse av første avsnitt, som omhandler Reodor Felgens unike sponsorkontrakt med Fy Fazan og Aladdin Oil, så må vi også ta for oss ett av de mest politisk rettede stikkene fra manuset.

Under avdukingen har nemlig meieribestyrer Ollvar O. Kleppvold følgende budskap å komme med, som en takknemlighet overfor Fy Fazans engasjement:

«Da vårt kjære fedreland ennå ikke har frigjorte midler fra egne oljemilliarder til formål som dette, har en sjeik fra utlandet - generøst og spontant - støttet vårt bygdebarn.».

Filmen kom altså i 1975, og siden har Statoil, nå Equinor, vært tydelige på at norske oljepenger ikke skal benyttes til nettopp formål som motorsport. Det har vanket kraftig kritikk fra miljøet i åresvis for dette, og Racing-magasinet tok også opp dette temaet for noen år siden.

– Retningslinjene som innebærer at vi ikke sponser motorsport har vært på plass siden før årtusenskiftet. Jeg forstår at det er ulike syn på dette, men dette er et standpunkt vi har tatt og det er ikke aktuelt å endre det, sa daværende kommunikasjonsdirektør i Statoil, Jannik Lindbæk jr., til magasinet.

Motorbyggeren Reodor

HTP-dokument fra FIA eller nasjonale homologeringspapirer? Åneida, når man heter Reodor Felgen går man sine egne veier, og regelverket framstår som nokså fritt og liberalt uansett til at det neppe er i motorblokka det skal foreligge noe ureglementert.

Vi kan i alle fall avsløre, eller i alle fall bekrefte, at bilen gikk igjennom teknisk kontroll uten anmerkninger på vognlisensen.

Men det er klart at beskrivelsen av hele motorkonstruksjonen er verdt en gjengivelse i sin helhet:

«Bygger’n Reodor først motor, så slår’n seg ikke til ro med en to-takter eller vanlig fire-sylinder, nei. Han har borra 12 høl. Polstra dem med konkave sylinderforinger. Også har’n dytta inn en helg haug høyspente tennplugger med gnistfangere, til fire tre-tommers høypolerte utblåsningsrør. En samlet motorkonstruksjon på 2,8 tonn, som burde virke urovekkende på ett og annet bilkonsern ute i verden.

Og den dagen Reodor satte tenningsnøkkelen i prototypen, den dagen slo seismografen i Bergen ut på skalaen med 7,8. Ingen dårlig start for en som pusler med hjemmeindustri.»

Ordspillnavn

Allerede kjenner vi til Reodor Felgen og Rudolf Blodstrupmoen med slående navn allerede, men også fotgjenger Gudleik Knotten, distriktsveterinær Roger Jurtappen, kanonfotograf Randulf Småfix og minkeier Jostein Kroksleiven er tilnavn som kan få deg til å trekke på smilebåndet.

Vi rekker også å stifte bekjentskap med flere biroller bak rattet, i alle fall fra speakerens presentasjon. Her er i alle fall våre tolkninger:

• Heinrich von Schnellfahrer, Tyskland. «Fartsfenomenet med monokkel og glassøye». Oversatt til «rask fører» på godt norsk.
• Rufino Gasolini, Italia. «Djevelen fra Torino». Pent ordspill med tanke på drivstoff.
• Ronnie Medel Svensson, Sverige. «Råskinnet fra Österås». Etternavnet er jo en klassisk svensk beskrivelse, men er fornavnet tilfeldig med tanke på at filmen ble laget i glansdagene til en viss svensk racerfører med etternavnet Peterson?
• Carlos Fandangio, Argentina. Mannen fra Pampas som «i fjor gikk rett i fjellveggen uten å ta skade av det». Kan om mulig staves «van Dangio», men vi undrer også på om etternavnet kan være inspirert av den argentinske F1-stjernen Juan Manuel Fangio.
• Jimmy McQuick, Irland. Nevnes litt underveis i løpet. Ordspillet med raskt etternavn er der, åpenbart, også kan vi dra en ubekreftet link til at navnet kanskje kan ha inspirasjon fra Hollywood- og racingprofilen Steve McQueen? Ikke vet vi...

Can-Am-klassede biler

Bilene er heller ikke helt tilfeldig, selv om Il Tempo Gigante er godt basert på kreative Aukrust-illustrasjoner.

Konkurrentenes doninger, der bilene omtales som «moderne fartsvidundere fra de store bilfabrikkene ute i verden», er nemlig hentet rett ut fra den gode gamle Can-Am-klassen som ble kjørt fra 1966 til 1986. von Schnellfahrer’s Abarth 2000 er et konkret bevis på det. Google it!