Gjenforent med bilen 25 år senere

RACING: Roger Moen tok turen til England og Brands Hatch, men egentlig reiste han samtidig 25 år tilbake i tid. Moen ble gjenforent med sin Peugeot 306 fra BTCC-sesongen 2001.

Mer om den bilen, den sesongen og karrierens kontraster senere - for først skal vi enda litt lenger tilbake i tid.

– I utgangspunktet startet dette ved at han fikk en autograf av meg i 1999, også har han fulgt meg hele veien, forteller Moen til Parc Fermé.

Mannen vi nå snakker om er Carl Chambers. En stor Peugeot-entusiast med en spesiell tilknytning til norske Moen, og siden 2009 har han eid bilen Moen kjørte tilbake i 2001.

I 2017 gjorde han en fullverdig restaurering av bilen, og den er nå det nærmeste vi kommer en tro kopi av utgaven nordmannen rattet rundt i for 25 år siden.

Rørende mottakelse

I fjor tok Moen turen for å besøke Chambers i England, og i år ble det altså en gjenforening med bilen på Brands Hatch.

– Det er veldig spesielt å være med på noe sånt. Jeg føler det er vanskelig å forstå, eller formidle, hvordan den opplevelsen var, fordi det er så stor kontrast til det det er i dag. Men samtidig får du sånn respekt for den mentaliteten.

Og selv om kalenderen viste 2026 minnet det vel så mye om gode gamle dager med en rekke klassiske biler i aksjon. Moen selv var heller ingen glemt aktør så mange år senere.

– Det er 25 år siden sist, men de har tydeligvis ikke glemt det.

– Jeg hadde en episode da jeg var der i fjor. Jeg hadde blitt invitert til Donington på søndag, men jeg kom lørdag kveld og kjørte bort med kona og så at BTCC ikke hadde kjørt kvalifisering ennå. Så går jeg bort til vakta og spør «Du, jeg kjørte dette mesterskapet for 25 år siden, jeg kommer fra Norge — kan jeg få stikke meg inn og se kvalifiseringa?» «Ja ja, selvfølgelig, velkommen» og tenkte ikke mer på det.

Litt senere var responsen rørende.

– «Welcome back, Roger!» altså, han var jo ikke født da jeg gjorde det der, men han hadde vært inne på internett og sjekka opp nordmannen fra 25 år tilbake. Veldig ydmykt og respektfullt. Jeg ble satt ut av det, og så tok det litt tid før jeg kom tilbake. Da sto det flere av disse vaktene der og den ene gutten snur seg og sier: «Roger Moen er tilbake.» Da hørte jeg dem prate og alle sammen vinka på meg. Da kjenner jeg på en tåre, forteller han.

Gullæraen

BTCC står fro British Touring Car Championship, og dette mesterskapet var blant verdens aller mest anerkjente på 90-tallet og starten av 2000-tallet, i det som var standardbil-racingens virkelige gullæra.

– På den tida var det ikke noe som het EM og VM, så det var jo på en måte et VM. BTCC-feltet var veldig internasjonalt, og det var ikke andre steder touringbiler kunne møtes. Og på den tida var GT en gentlemansklasse, så det var ikke et alternativ for de som ville leve av motorsport. GT-klassene var stort sett gentleman-racing, hvor gamle gubber koste seg med fancy biler. Touringbilene var relevante fordi det var de bilene mannen i gata kjøpte, så det ble veldig konkurranse mellom bilfabrikkene, sier Moen, som i dag er aktiv i sporten både som speaker, TV-kommentator og rådgiver.

I Norge var det rally og rallycross som virkelig var det store, før racingen sakte men sikkert fikk mer oppmerksomhet.

– Det var en helt annen tid. Jeg husker jeg kjøpte min første telefon på vei til England på midten av 90-tallet, og måtte ha to batterier i lomma for å ha strøm på telefonen hele dagen. Dette var selvfølgelig mange år før Petter Solberg ble verdensmester og bilsport fikk en litt annen anseelse i Norge. Det å være i England på den tida... Vi hadde jo fått Rudskogen i 1990, og racing var så nytt, på en måte.

Og det var noe absurd, i alle fall sett i bakspeilet, over mesterskapets posisjon. Kontrasten til norsk racing kunne knapt bli større.

– Motorsport i Norge på den tida var helt annerledes. Det var Martin Schanche som var den store profilen. Det var ikke noe fysisk trening, motorsporten så helt annerledes ut. Men i England hadde teamene begynt å bli profesjonalisert på en helt annen måte. Vi hadde base på Silverstone, og i kantina der var det Formel 1-førere som kom og spiste lunsj. Jordan-teamet kom og lagde disse karbonplatene inni bilene mine rett fra fabrikken. De bare tok mål, kom tilbake og monterte. Så vi følte at vi var veldig integrert. Den gangen var det jo Formel 1-testing hver dag. Du hørte Formel 1-bilene svirre rundt deg, og du følte at du var midt i smørøyet av motorsporten.

LES OGSÅ:

Historien om Tommy Rustads unike Formel 1-test

Tilbake i 1998 hadde vi to norske førere i mesterskapet: Roger Moen og Tommy Rustad. Moen hadde gått gradene i England, og fikk kjøre en Honda Accord med et noe begrenset budsjett, blant annet med støtte fra Bertel O. Steen. 

– Jeg hadde gjort det veldig bra i norske og nordiske mesterskap, så jeg fant ikke noen ny utfordring. Jeg har alltid vært sånn at jeg strekker meg, og målet har hele tida vært å leve av motorsport. Jeg begynte å leve av motorsport fra 1994–1995, og dro til England med egen buss, og kunne knapt engelsk. Jeg er veldig dårlig i engelsk. Jeg har aldri vært interessert i det på skolen, for jeg skjønte ikke hva jeg skulle med det. Men det stoppa meg ikke fra å dra til England og få knytta kontakter der.

De to neste sesongene var det National Saloon Cup som gjaldt for Moen, først i Honda i 1999, før det ble i en Peugeot 906 i 2000. Året etterpå var han tilbake i BTCC, nå som eneste norske fører, og tross andre triumfer på andre baner står dette igjen som karrierens høydepunkt.

Syv seire ble det, noe som var flest av alle. Likevel ble han nummer tre i mesterskapet.

– Det var jo høydepunktet. De siste to åra var de første jeg følte at jeg hadde økonomi og kontroll på budsjetter, og kunne jobbe mer profesjonelt.

Nye veier

Det var med denne bilen han hadde sine beste år, og egentlig lå det ikke i kortene at det skulle bli de siste på øverste nivå, men slik ble det.

– 2001 var absolutt det beste året. Men det var egentlig ikke meninga at det skulle slutte da, for jeg følte at jeg var på topp som fører det året. Men Peugeot hadde ikke noen planer for BTCC i 2002. Teamet mitt ville jo fortsette med meg, og da fikk vi kontakt med Alfa Romeo-importøren i England som ville at vi skulle kjøre ETCC. For da kom ETCC, som senere ble EM, og etter hvert også VM. Jeg skulle kjøre Alfa 156, og det var en subsidiert satsing hvor vi fikk støtte fra Italia. Men i februar 2002 fikk den engelske importøren beskjed om at Alfa Romeo gikk så dårlig så de pengene fikk de ikke, og da stoppa liksom det opp for meg.

Karrieren tok raskt en annen vending etter BTCC-tiden med Moen mer og mer bak kulissene. I samarbeid med importøren Bertel O. Steen og flere andre aktører var han i større og større grad mer enn en racerfører, og det kulminerte i en stor satsing da det sa stopp i England.

– Da bestemte jeg meg for å starte team, og holdt på med det i ti år i Norge. Da kjørte vi Peugeot-cup og vant første året med Petter Granlund. Det var fantastisk, vi vant 16 mesterskap og vant alt som er, og det ble så dominerende at det egentlig ødela norsk racing litt. For enten måtte man kjøre for oss, eller så var det ikke vits i. Jeg jobba jo som profesjonell og drev med teamet hele uka, mens de andre kom med bilene sine på hengere og hadde med seg pappaen som skrudde. Det var sånn det var, forteller Moen.

Allerede i 2002 satt han bak rattet med en følelse av at her hadde han ikke noe å gjøre. Å kjøre bare for å kjøre har aldri vært en motivasjon.

– I 2002 da vi hadde vunnet Peugeot-mesterskapet dro hele gjengen til Nürburgring for å kjøre et løp der i langdistanseserien. I og med at jeg hadde kjørt på Nürburgring og vunnet klassen min i 24-timersløpet, og kjørt masse biltester der, så tenkte de: Kan ikke du kjøre kvalifiseringa? På første runden kjente jeg: Hva er det jeg driver med nå? Hvor skal jeg med dette? Jeg hadde jo ansvaret for teamet, så jeg bare kjørte inn. Jeg hadde ikke noe på racerbanen å gjøre. Selv om jeg i 2002 fortsatt hadde det i meg, så kjørte jeg inn. Nå er det andre som kjører og jeg som skrur.

Tilbake på Brands Hatch i 2026 var følelsen den samme. Moen ønsket ikke å igjen sitte bak rattet på bilen han hadde størst suksess med.

– Jeg sa nei, fordi jeg følte ikke noe for det. Og så visste jeg hvor mye det hadde kosta for han å få denne bilen, avslutter Moen.