Med norsk pågangsmot til Formel 1

Norske historier fra Indy 500

FORMEL 1: Monaco Grand Prix 1960. Nærmere bestemt 29. Mai 1960. Kvalifiseringen er nettopp unnagjort og det som skulle bli en debut for historiebøkene, ble ikke det. Det vil si, historie ble skrevet – men ikke på den måten man kanskje hadde håpet på.

Før historien i Monaco fortsetter, må vi tilbake til hvor det hele startet. Lenge før drømmen om å dra til Europa for å måle krefter mot de store innenfor bilsporten. Lenge før vennskap med Jack Brabham, James Dean og Carroll Shelby ble stiftet. Lenge før norsk pågangsmot og viljestyrke skulle forandre amerikansk bilsport og Formel 1.

Modellfly

Warren Olson ble født i South Dakota i 1925, og forfedrene kom fra Norge på begge sider. Olson selv vokste opp i et hjem hvor norske tradisjoner og verdier sto sterkt.

Olsons familie dro opprinnelig fra Østre Toten, og bar på dette tidspunktet etternavnet Braaten. Etternavnet ble imidlertid raskt skiftet til et enklere et i amerikansk kontekst, og dermed ble Olson til.

Parc Fermé har funnet frem til Olsons arving, ettersom hovedpersonen selv aldri fikk egne barn. Roger White er Olsons nevø, og arvet etter Olsons død i 2017 samtlige dokumenter, bilder og historier etter onkelen.

– I norsk familiekultur hadde folk en tendens til å være stoiske, hardtarbeidende og seriøse. Olson-familien var blant annet aktive i det norsk-amerikanske-miljøet i byen, og familien var hardtarbeidende, forteller Roger White til Parc Fermé.

Warren Olson mekaniske interesse startet med modellfly. 

– Faren eide også et verksted. Da Warren var ung lærte han å bruke verktøy gjennom farens reparasjoner av biler og motorer. Da han var 12 lærte han hvordan han kunne øke ytelsen på motoren i flyene, ved å øke kompresjonen til stempelet, fortsetter White.

Viktige bekjentskaper

Olson tjenestegjorde som flymaskinist i den amerikanske marinen under andre verdenskrig, før han etter krigen ble ingeniør og flyttet på seg til solfylte California. Det ble han introdusert til bilsportens verden og førerne Manuel Ayulo og Jack McGrath. De to hadde høye ambisjoner om Indy 500, men begge to omkom i separate ulykker. Det var et tidlig møte med bilsportens førke side, som skulle prege Olsons karriere videre.

Interessen for bilsport økte med årene, og da Olson fikk muligheten til å skifte beite til bilmekaniker, var han ikke sen med å takke ja. I årene som fulgte arbeidet Olson for en rekke kjente personligheter innenfor Los Angeles bilindustri, og det var også slik Olson skulle treffe Simone. En ordinær kunde med ulyd i bilen, men som senere skulle ende i ekteskap.

Olson sa så opp som bilmekaniker, hyret inn en håndfull egne mekanikere og startet sitt eget verksted med flere av datidens Hollywood-stjerner på kundelisten, der iblant Lee Marvin, Jackie Coogan og William Holden. En av Olsons mekanikere, Jack Golden Russell, endte opp med å gjøre det stort i Hollywood. Ved rolige stunder i Olsons verksted skrev Russell på en bok, som senere skulle bli manuskriptet for storfilmen Oceans Eleven, med Frank Sinatra og Dean Martin i hovedrollene.

En av dem som begynte å jobbe for Olson var en ung mann ved navn Bruce Kessler. Videre gikk veien til hans kamerat Lance Reventlow, eller Lance Graf von Haugwitz-Hardenberg-Reventlow, som han egentlig het. Unge Reventlow var ingen hvem som helst. Sønn av Barbara Hutton, som på dette tidspunktet var ei av klodens rikeste kvinner, og en dansk/tysk adelsmann. Reventlow led dermed ingen nød på pengefronten.

– Reventlow hadde kjendisstatus allerede da, da han var eneste arving og godt utseende. Med utseende, raske biler og penger tiltrakk han seg en del vakre kvinner, men det er en helt annen historie, forteller White.

James Dean

Unge Reventlow var få år i forveien blitt introdusert til bilsportens verden, og var av den grunn ekstra interessert i hva som foregikk i Olsons verksted.

– Reventlow begynte å oppholde seg i Olsons verksted, først og fremst fordi Kessler var mye der. Etter hvert anså han Warren og konen Simone mer og mer som familie, forteller forfatteren Andrew Layton til Parc Fermé. Layton har i flere år arbeidet med Scarab-prosjektet, og også intervjuet bortimot samtlige av historiens hovedpersoner før deres død.

Kessler og Reventlow ble raskt fast inventar på verkstedet, samtidig som de også konkurrerte i ulike amatørbilløp og pleide vennskapene rundt om i Los Angeles. Ett av disse vennskapene var James Dean, som ved siden av en lovende skuespillerkarriere også hadde interesse for bilsport.

Interessen for bilsport var også bindeleddet mellom Dean, Reventlow og Kessler som fra tid til annen konkurrerte i sportsbiler. Et av løpene huskes spesielt godt.

Kessler og Reventlow kjørte mot løpet i Salinas da de underveis stoppet på en bensinstasjon kombinert med en tradisjonell amerikansk diner. Like bak kom Dean kjørende, som la merke til Reventlows Mercedes, og brått svingte over og stoppet like ved. Skuespilleren var også på vei til løpet i Salina.

Etter en kort prat med Dean fortsatte Reventlow og Kessler mot Salinas, mens Dean og kameratene hans ble værende igjen. Bruce Kessler har i ettertid uttalt at det under møtet med Dean ble avtalt å treffes senere samme dag, på en bestemt veikro like før ankomst til Salinas. Omtrent 30 minutter etter møtet mellom dem, forulykket Dean og passasjeren Rolf Wütherich med en annen bil, og det endte fatalt.

– Lance og Bruce var de siste som snakket med Dean den dagen. De fant ikke ut om ulykken før neste morgen - sjokkerte. Noen har antatt at Dean kjørte fort for å kappkjøre dem til Salinas. Da vi spurte Kessler om dette, sa han «Kanskje, men jeg kan ikke si nøyaktig hva Jimmy tenkte, fortsetter Layton – som selv har intervjuet nevnte Kessler ved flere anledninger.

Den første Europaturnéen

Kessler og Olson fortsatte sitt samarbeid, og Olson overtok selv ansvaret for det mekaniske under løpene Kessler deltok i. Sammen gikk de etter hvert også til innkjøp av en Cooper 500 Mark IX, som Kessler benyttet i det amerikanske Formel 3-mesterskapet, med stor suksess.

Samtidig stiftet Olson bekjentskap med John Cooper selv, og ble attpåtil utnevnt til Cooper-forhandler i Los Angeles. Også adelssønnen Lance Reventlow var på vei oppover racingstigen, og etter å ha kjørt en del på vestkysten, overtalte han sin nå gode venn Warren Olson om å dra til Europa for å virkelig måle krefter mot eliten.

– Warren ville at Bruce skulle kjøre Coopers lette Formel 3-bil med bakmotor fordi de var billige, og han trodde bilens følsomhet ville hjelpe Bruce med å finpusse sin aggressive kjørestil med litt mer finesse. Han forberedte også en Cooper 1100 «Bobtail» som Lance kunne kjøre i, og begge bilene var svært konkurransedyktige, forteller Layton.

Sommeren 1957 var Reventlow og Olson i Europa, som henholdsvis fører og mekaniker. Olson var riktignok dratt over i forveien, blant annet for å forhandle om kjøpet av en Fiat-varebil som skulle lette transporteringen av Reventlows Cooper rundt om i Europa. Olson bevitnet samtidig også reparasjonen av Reventlows Maserati i Modena i Italia, imens forhandlingene om varebilen pågikk for fullt.

Samtidig som Olson oppholdt seg i Italia fikk han tilbud om å dra til Monaco Grand Prix. Maserati hadde nemlig flere førere som deltok i privateide biler med behov for dyktige mekanikere. Olson ble dermed hyret inn som mekaniker for Horace Gould, som til slutt endte løpet tidlig etter en ulykke. Dette ble Olsons introduksjon til Formel 1-sirkuset.

Bruce Kessler gjorde den helgen sitt første og eneste forsøk på å kvalifisere seg til et Formel 1-løp. Kessler hadde for anledningen lånt en Connaught-bil av Bernie Ecclestone, men klarte ikke å kvalifisere seg til selve løpet. Kessler var også å finne under 1958-utgaven av 24-timersløpet på Le Mans, hvor han var underveis med Dan Gurney. Deltakelsen endte imidlertid med brutt løp for de to amerikanerne.

Etter hvert ankom også Lance Reventlow Europa, og ble møtt av både Olson og en ny anskaffet Fiat-varebil. Reventlow og Olson dro denne sommeren Europa rundt for å konkurrere. Resultatene var derimot ikke noe å skrive hjem om, og Europa-eventyret var på dette tidspunktet ikke blitt like suksessfylt som håpet.

Under oppholdet besøkte de også flere bilfabrikanter, for å undersøke om Reventlows Cooper muligens kunne erstattes med et annet merke. Besøkene var dog ikke overbevisende, og duoen satt seg til slutt tilbake på flyet til Los Angeles, med blandede følelser etter seks uker i Europa.

Denne flyturen skulle vise seg å bli starten på noe stort. Etter en skuffende reise til Europa, hvor resultater og bilfabrikanter ikke nådde opp til Reventlows forventninger, lente han seg under flyturen over til Olson og spurte om de ikke heller skulle bygge en bil selv. Olson aksepterte utfordringen, og dermed ble Reventlow Automobiles Inc., stiftet.

En ny start

Reventlow fungerte som grunnlegger og fører, mens Olson var administrerende direktør og ansvarlig for bygging av bilene. Chuck Daigh ble også en del av prosjektet, som teamets testfører. Prosjektets to første sportsbiler ble bygget fra bunnen av, og sto ferdige allerede i 1958. Sportsbilene ble døpt Scarab Mk. I, og senere også Scarab Mk. II.

Norskættede Warren Olson - del 2:

Fra norsk folkemusikk til Monaco som teamsjef

Scarab-bilene var ingen spøk. Målet var å utfordre de veletablerte bilfabrikantene og teamene både i USA og Europa. Med et særegent utseende og en Chevrolet V8-motor under panseret brøt testfører Chuch Daigh de fleste banerekorder allerede under testingen. Etter hvert returnerte også Bruce Kessler fra Europa, og fikk ta plass i en tredje Scarab-modell. Trioen Kessler, Daigh og Reventlow konkurrerte denne sesongen i alt de kom over av løp med stor suksess. Scarab-bilene dominerte i samtlige løp, og da USA Grand Prix for sportsbiler sto for dør var det med samtlige tre Scarab-biler på startlisten.

Dette var teamets hittil største utfordring, ettersom løpet var en del av det amerikanske mesterskapet for sportsbiler. Startlisten var fullspekket av prominente og dyktige sjåfører, hvor Dan Gurney, Ken Miles, Carroll Shelby og kommende Formel 1-verdensmester Phil Hill var til stede. Lang historie kort, Chuck Daigh vant løpet i sin Scarab, og satte for alvor Reventlow Automobiles på kartet.

Selv om Scarab-prosjektet nøt suksess og gode resultater var Reventlow fortsatt ikke helt fornøyd. Scarab-bilene dominerte riktignok i USA, men fikk ikke delta i internasjonale løp, da bilene og spesielt motorene ikke var innenfor FIAs tekniske reglement. Under sitt opphold i Europa få år i forveien, var Reventlow imidlertid blitt introdusert for Formel 1. Den velbemidlede adelssønnen introduserte dermed en ny idé for Olson og Co.

Fra Formel 1-starten i 1950 og frem til 1958 var det få amerikanere som hadde funnet veien til startstrekene i Europa, og enda var det ikke en eneste amerikansk konstruktør som hadde forsøkt lykken. Men, da Reventlow lanserte planene for Olson ble målet tidlig klart: En skulle hevde seg mot eliten også her, slik som under sportsbilsatsingen.

Sportsbilsatsingen ble dermed satt på pause, og fokuset ble fullt og helt rettet mot planleggingen og utviklingen av Amerikas første Formel 1-team noensinne.