Når det blir like lett å prøve gokart på bane som fotball på løkka
KRONIKK: Jeg håper mitt første møte med bilsporten som en ordinær pappa er representativt for resten av norsk bilsport.
Publisert
Sist oppdatert
GOKART: Mitt forhold til bilsporten er ganske så kontrastfylt mellom jobb og privat. Utover et solid kontaktnett ellers i dette miljøet, så er min private posisjon i bilsport utenfor jobb ganske på normalen med alle andre utenforstående. Ikke har jeg utstyr, fasiliteter, teknisk kompetanse eller særlig med penger. Og fordi jeg selv aldri ble en aktiv etablert utøver bak rattet, så ligger det ingen store forutsetninger til grunn for at dette er noe jeg kan - eller for så vidt har behov for - å videreføre.
Likevel hadde jeg en opplevelse forrige onsdag som jeg, som privatperson, gjerne ønsker å videreformidle, med et slags håp og ønske om at dette er noe som gjelder de aller aller fleste. Jeg har jo da to barn, hvor eldstesønnen William fyller seks år senere i sommer - og med det begynner det å åpne seg opp for en rekke muligheter innenfor bilsporten, dersom man selv er interessert.
Hans interesse for bilsport er langt unna den jeg hadde på samme alder. En perifér og distansert nysgjerrighet, men langt fra noe genuint nerdenivå eller utstrakt ønske om at dette er en aktivitet for framtiden. Ekstremt snilt for lommeboka til undertegnede, og mitt personlige behov for å dyrke bilsportinteressen nedover i rekkene er også nokså likegyldig.
Men lysten til å prøve å kjøre noe har nå ankommet 5-åringen, og som nevnt øverst i denne posten - utover at jeg kjenner folk, så har jeg egentlig ekstremt dårlige forutsetninger til å sette gang noen bilsportlige aktiviteter. Igjen - noe som gjelder de aller, aller fleste. Finnes det da noen enkel inngang for sånne som oss?
I nærheten av her jeg bor, så finnes et par muligheter innenfor en times kjøring, og for undertegnede kom det en svært hyggelig og imøtekommende respons fra NMK Grenlands gokartavdeling på Geiteryggen, signert klubbens leder Ronny Kristiansen. Det virket som alt var ferdig skreddersydd for den henvendelsen jeg hadde å komme med.
«Sønnen min vil prøve gokart. Selv er jeg tomhendt, og lurer på hvordan dette kan realiseres. Hvor mye kursing og oppfølging trengs, og hvordan ivaretas gjennomføring og sikkerhet for disse småtassene? Og hva koster det? Foruten noen vellykkede runder på kidkarten hos Harald Huysman, så har han ingen erfaring med noe som durer og sparker utover elektriske kjøretøy på familieparker. Er det innenfor allerede å hoppe inn i en gokart?».
Omtrent slik var min henvendelse, kort oppummert. Responsen var veldig grei. Her var løsningene på plass før jeg rakk å spørre ferdig. Jeg ble oppfordret til å komme innom til neste treningspass på onsdag og hilse på og sjekke forholdene samtidig som junior kunne se og fordøye hvordan dette foregår. Og når det var roligere aktivitet ved neste anledning, den påfølgende mandagen (i dag i skrivende stund), så skulle denne prøvekjøringen ordnes. Men det var sterkt ønskelig å komme å se på først; for mange små barn er det første møtet med et depot og en gokartbane overveldende nok, bedyret Ronny.
Så vi reiste ned til Geiteryggen onsdag forrige uke, med en sønn som gjennom denne 45 minutters lange kjøreturen konstant tryglet og ba om å få kjøre. Han var ikke innstilt på å bare hilse på og titte litt, uansett hvor mange ganger jeg måtte påpeke at vi kun skulle sjekke ut saker og ting, og at vi antakeligvis skulle komme tilbake til neste treningsøkt med litt roligere aktivitet for å få prøve. Da skulle det bli bedre med tid til å prøve rolig og forsiktig. Jeg kunne likevel kjenne lukten av desperat håp fra baksetet.
Det første som møter oss på Geiteryggen er Gjøstein Lunde og sønnen Krister, to aktive klubbmedlemmer og ildsjeler for den lokale aktiviteten. Sistnevnte på snart 10 år, som selv etablerer seg som en gokartfører, responderte svært energisk på at en ny, ukjent liten gutt ankom anlegget for å se på, mens Gjøstein umiddelbart tok hintet da han så vi kom som to spørsmålstegn. Og vi rakk knapt introdusere oss før spørsmålet kom om William hadde lyst til å prøve. Her og nå. Med en gang.
De skjønte rett og slett tegninga. Krister var allerede i gang med å fortelle William om kjøring, utstyr, sikkerhet og ting og tang, mens jeg allerede var i gang med å løfte treningscadettien ut fra brakka sammen med Gjøstein.
For aktiviteten var ganske rolig denne dagen. Det var masser av tid og muligheter for 5-åringen, uten at jeg egentlig var mentalt innstilt på det på veien ned dit. I brakka stod gokartene klare i flere klasser, både for voksne og barn. Sikkerhetsutstyret hang linet opp og papirene var absolutt i orden, og vi kunne være så husvarme som vi bare ville. Her var det mer eller mindre like lett å møte opp til prøvekjøring av gokart, som om det skulle vært å reise på løkka for å spille fotball.
Alt var ivaretatt. Og den imøtekommende holdningen var langt over hva jeg kunne ane. En ting var at jeg hadde sjekket med leder Ronny om de praktiske mulighetene over hodet noen dager i forveien. En annen ting er hvordan denne løsningsorienterte og åpne holdningen bare er forplantet videre hos resten av klubbens medlemmer og deres grunnleggende filosofi å åpne dørene for nye og ukjente fjes.
På med kjøreutstyret, og lengst frem i depotet ble alt gjort klar for livets første prøvetur i gokart på stor bane. Fremme der stod Didrik, hvis etternavn er Solli-Tangen, som viser seg å selv å være en aktiv utøver og lokal ildsjel på hobbybasis nede på Geiteryggen, der mikrofonen var byttet ut med en KZ2 - mens han i dette momentet bistod junior med de siste forberedelsene og den siste sjekken før det var grønt lys og tut og kjør.
Og der stod jeg på sidelinjen og skuet utover arvingen som nå fikk hele denne 600 meter banen for seg selv - med en solid porsjon aksept og tålmodighet fra depotet om at han nå endelig kunne få slå seg løs ute på banen. Helt alene. Selv fikk jeg ta på meg vesten og gå ut på banen, og bivåne femåringens første meter i en gokart og ha han fritt under oppsyn.
Det ble dreiet runder på runder, og vi hadde ikke gjort noen avtale om hvor lenge han skulle få kjøre. Med respekt for klubbens treningstid og de andre førerne som stod og ventet på sin tur igjen, så signaliserte jeg etter 6-7-8 minutters kjøring at det sikkert er bra nå og at de bare kunne vinke ham inn - mens jeg registrerte at tempoet økte i takten med gleden og tiden ute på banen.
Og begeistringen for å kjøre gokart under så frie, men likevel trygge omstendigheter, var åpenbart solid. Tunnelsynet var et faktum da junior ikke registrerte målflagget, og der jeg i desperat forsøk på å stoppe ham ute på banen ble møtt med en vennligsinnet, men bestemt ignorering, der han tok tak i atter en runde.
I løpet av den neste runden var jeg svært usikker på hvordan dette skulle håndteres. Skulle sønn og undertegnede nå bannlyses for å bryte en ekstremt grunnleggende regel om å ignorere målflagget, med tilsynelatende mangel på kontroll over sønnens impulsivitet? Eller hvordan skulle de i det hele tatt klare å stoppe ham der ute mens det bare gikk fortere og fortere der ute - selv etter av målflagget var vinket. Jeg tipper det ble satt Guiness Rekord i inn-runde utifra snittfart basert på foregående runde.
Gjøstein og undertegnede måtte fysisk ut i stjerne og gjøre det umulig for ham å ikke stoppe, og det fungerte heldigvis. Sønn skjønte at noe kanskje ikke var helt greit, og selv fryktet jeg respons fra et lite imponerende lokalt mannskap.
Vi ble heldigvis møtt med smil og litt latter, og selv var det ingen pekefinger de ønsket å gi junior. Selv overlot de kommunikasjonen i etterkant kun til meg og William på tomannshånd, og det var åpenbart at femåringen skjønte at «noe» kanskje ikke var helt som det skulle.
Men for all del, ingen skade skjedd og klubben har åpenbart vært vant til andre mer obskure debutantopplevelser ute på banen enn dette. Så enden på visa var svært harmløs.
Som igjen underbygger hvilken positiv aura det var rundt hele opplevelsen på Geiteryggen å komme som pappa til en liten gutt som ville prøve ekte bilsport for aller første gang. Hvordan vi ble tatt imot, hvordan alt ble lagt til rette, hvordan ethvert spørsmål ble besvart og hvordan ethvert scenario ble håndtert.
Som nevnt; jeg har vokst opp med motorsport, fra utsiden, og lært meg at det å starte med denne type aktivitet utenom enkel leiegokart for hvermannsen, at det er alt annet enn noen selvfølge. Men den aller første opplevelsen av bilsport er kanskje den viktigste for de som kommer fra utsiden.
Hadde ikke jeg kjent til sporten fra før, og hatt den rake motsetning av enhver opplevelse fra første telefon til hjemreise fra Geiteryggen to dager senere, så ville ikke bilsport vært noe å ta i med ildtang igjen.
I stedet sitter jeg hjemme med en stor takknemlighet overfor NMK Grenlands gokartavdeling, og med et håp om dette var prakteksempelet på normalen som nybegynnere i bilsport får oppleve, og at alle andre klubber opererer på samme måte når det kommer noen helt ukjente fra utsiden og vil utforske denne fantastiske verdenen.
