PF-bloggen, simracing spesial: På ett punkt gikk vi helt til topps i debuten

Det er jo rart hvordan dette med «spill» virkelig kan tas så blodseriøst og gravalvorlig som det gjør nå om dagen. Til og med mine nærmeste har egentlig skjønt det, da jeg litt spontant valgte å melde meg på «NM». Eller NM, uten å lage klammer, for SimRacing Grand Prix er altså et fullverdig norsk mesterskap innenfor bilsport på lik linje med rally, rallycross og de andre grenene med NM-status.

Grunnen til at jeg ville melde meg på er blandet. Selv har jeg aldri tatt meg råd og økonomisk risiko til å drive med bilsport på egenhånd, ei heller bruke tid og energi på all den praktiske strukturen som trengs for å oppleve og gjennomføre bilsporten i virkeligheten. Riktignok har jeg vært så heldig å få være kartleser i rally for to gode kamerater som selv har investert i hver sin rallybil, og således fått tatt del i moroa uten at de største praktiske og økonomiske byrdene har ligget på mindre skuldre. Så stor takk til Aleksander Wiik og Benjamin Ward for tilliten de siste 10 årene, der.

Og Aleksander har vært en grei kar som har latt meg låne crosskarten hans under sprintløp og treninger på bane. Og jeg rulla en gang med bilcrossbil i mitt hittil eneste bilcrossløp som 16-åring i 2007. Men nå skal jeg altså styre doningen sjøl, på en skjerm, uten store kostnader utenom investeringene man allerede har gjort med ratt, pedaler, maskinvare og liknende. En siste grunn er at jeg også vil forsøke å illustrere hvorvidt man kan oppleve og føle seg som en bilsportutøver verdig ved å ta del i dette mesterskapet og miljøet, eller om man bare ender opp som en «gaming nerd». Fasiten på det får vi litt senere i år.

Men so far, so good - vi snakker altså et norgesmesterskap, hvor de beste som er med faktisk er dønn seriøse og ikke minst innehar et høyt internasjonalt nivå. Og vi skal heller ikke glemme at et annet eksempel er norske EVEN Management som har investert til sammen noen hundre tusener i simulator-rigg til fire unggutter som skal utvikle seg som bilsportutøvere til det virkelige liv - noe som også illustrerer seriøsiteten bak dette bilsportformatet og mesterskapet. Å legge grunnlaget gjennom simracing er i alle fall mye mer økonomisk og praktisk enn å sende gutta ut i ulike doninger som fort koster en årslønn å krasje, gitt at overførbarheten er like verdifull fra simracingen som fra virkeligheten. Det får vi også svar på om en stund.

Selv om dette fortsatt «bare» er på en skjerm, så får man altså målt sine egne ferdigheter direkte opp mot de aller beste, og feltet er såpass stort og bredt at du alltid har noen du kjører fra, du har noen du er på lik linje med og du har noen du kan strekke deg etter. Jeg var derfor spent på hvor jeg lå i dette sjiktet etter kun noe hjemmebasert tørrtrening siden romjula, og målrettet trening med Porsche 911 GT3 Cup på Spa-Francorchamps kun den siste uka.

OK, jeg kjøpte iRacing i februar i fjor, men tok meg aldri tid til å kjøre noe særlig gjennom året. Det var først rett før nyåret jeg begynte å sette meg inn i selve simulatorplattformen og hva hele iRacing egentlig innebar.

Jeg fikk heldigvis mye gratis ved at NM-åpningen skulle kjøres på Spa-Francorchamps, en bane jeg i teorien kjenner godt fra utallige andre bilspill og mange års TV-titting på denne banen. Men selv om du kan svinger og rettstrekker i hodet, så må du likevel lære deg banen på nytt da denne Porscha vi bruker er en noe så inni helvete krevende teknisk bil å kjøre. Ikke finnes det aerodynamikk, og ræva er så baktung at du må nesten ned på 40/60 i bremsebalanse, altså mer enn halvparten av bremsekraften bak (!), for ikke å låse framhjula - men samtidig unngå håndbrekkeffekten med en litt for hissig midtpedal. Bilen er satt opp til det ekstreme riktig nok, og selv om iRacing har for rykte på seg for å være en av de mest realistiske plattformene, så er ikke bilen i nærheten av så radikalt satt opp i virkeligheten, ifølge de som faktisk kjører og har kjørt den.

Men OK - nok et spenningsmoment der altså, hvor man nesten må lære seg å kjøre bil på nytt og lære seg nye elementer på banen på nytt. Da jeg noe flåsete lagde pressemeldingen i forkant av løpet, så la jeg lista ekstremt lavt hva gjelder ambisjoner om resultater. Fordi jeg skjønte med en gang jeg at i treningsfasen forrige uke var så enormt langt bak at jeg resultatmessig ikke skulle forvente noe med utgangspunktet jeg hadde. Fordelen med iRacing, gitt at det da skal gjenspeile virkeligheten, er at det ikke nødvendigvis er et spill man må «lære seg» på samme måte som vi har gjort på Playstation i alle år - da alle spill er forskjellige. Basert på grunnleggende fysikk fra virkeligheten, så tar man seg i hvert fall rundt banen med grunnleggende kjøreforståelse- og ferdigheter, også får man bare bruke tålmodigheten til å pushe grensene. Takk gud for at det fortsatt står 0 kr ink. mva på fakturaen for alle krasjene man må igjennom.

Nok tørrprat, hvordan gikk det så underveis i løpet? Joda, jeg fikk kvalifisert meg inn til B-finale ved å bli nummer 51 (31 til 60 kjører B-finale), og jeg kvalifiserte meg internt til en 20. plass i B-finalen. Jeg var egentlig ganske så fornøyd med det. Da er man ikke helt på bunn, og man har derfor førere bak seg som man må forsvare seg mot samtidig som man kan prøve å ta opp jakten på de foran. Starten gikk også meget knirkefritt, jeg hadde flaks på turtallet i «launchen» og tok fire biler inn i første sving. Og det er egentlig bare skummelt, og ikke noe annet.

Nytt for meg, til tross for mange års interesse og nokså grei kunnskap om bilsport generelt, det er å ligge i trafikk, ta hensyn og være taktisk smart overfor konkurrenter. Nytt for meg er også dekksparing, og hva gjelder bensinsparing så fylte jeg heller 15 liter ekstra bare for å være på den sikre siden. Overlevde heldigvis første sving, og da jeg kom meg helskinnet opp Radillion og bortover Kemmel-raka, så begynte jeg å tenke etter hvilke ambisjoner jeg egentlig hadde satt meg.

Det var 0 straffepoeng og stabile rundetider på 26-tallet. Og dette må jeg forklare litt nærmere for dem som ikke er inne i iRacingen:

Straffepoeng utdeles ved ulike incidenter ute på banen. Man får eksempelvis ett straffepoeng for å være utenfor banemarkeringen, man får to straffepoeng for å miste kontrollen eller snurre eller dulte borti en vegg eller konkurrent, og man får fire straffepoeng om man er involvert i en mye større krasj. Det er høyst vanlig å dra på seg noen straffepoeng i løpet av et løp, men målet var altså 0. Og målet var også stabile rundetider på 2:26-tallet, mens de beste rundetidene i løp i A-finale gjerne ligger på 2:22-2:23 blant de raskeste.

Selve løpet i selv gikk veldig greit for seg. Det var travelt til enhver tid og hadde knapt en runde uten at jeg måtte se i speilet eller jage noen foran, og man merker lett hvordan dekkslitasjen krever omstilling av kjørestil og bremsepunkter. Likevel gikk det altså over all forventning. Fra 20. plass på startplata til 12. plass i løpet. Men det viktigste ut ifra mine egne målsetninger: Jeg kjørte inn null straffepoeng, og stabiliserte rundetidene mine med på 25-tallet, med 2:24,7 som ny personlig bestenotering - med slitte dekk og mye trafikk.

Sistnevnte illustrerer derfor hvor mye mengdetrening har å si. Bare ved å dreie runder, kjøre feilfritt og ta til seg læring for hver meter man kjører, så kommer utviklingen av seg selv. Og det underbygger den klassiske kommentaren fra bilsportutøvere som sier at «jeg lærer noe hele tiden for hver meter jeg kjører». Og det er verdt å nevne at blant samtlige drøye 70 startende deltakere, så var jeg den eneste med null straffepoeng. Men det illustrerer kanskje at jeg ikke pushet grensene nok også?

Hva er så førsteinntrykket av å være med på dette norgesmesterskapet? Jo, at man ikke trenger å tenke på lommebok, men at man samtidig opplever å være med på noe som er langt mer enn bare «spill for gøy». Det er dønn seriøs satsing, men samtidig et miljø jeg kjenner meg igjen i fra andre deler av bilsportmiljøet; et hyggelig og inkluderende miljø, hvor alle er åpne og hjelpsomme med hverandre. Gjennom ulike felleskanaler har jeg altså fått kontakt med mange nye mennesker som har peiling og er svært hjelpsomme i å dele kunnskap, erfaringer og tips. Det er ikke noe annet å gjøre enn å rette en stor takk til alle som bruker tid og energi på å hjelpe folk opp og fram - jeg er neppe den eneste ferskingen som opplever dette - og ikke minst en ekstra kudos til primus motor Tommy Østgaard som har svar på det meste og er svært tilgjengelig for alle som lurer på noe i forbindelse med dette mesterskapet.

Suzuka i Japan er neste. Jeg gleder meg allerede, og det blir spennende å se hvor mye mer progresjon det blir å hente. Også en stor gratulasjon til finalevinnerne Carl Fredrik Hersoug (A), Petter Leknes (B) og Haakon Haugen (C).