Skrekkblandet fryd i 350 kilometer i timen
Svært vellykket testdebut i IndyCar for Dennis Hauger. Men han fikk kjenne på hvor lite som skal til før han mister bilen på ett av de raskeste partiene på hele IndyCar-kalenderen.
Publisert
RACING: I april kjørte Dennis Hauger på ovalbane for aller første gang, da i en Indy NXT-bil. Og bare drøye syv måneder senere gjør han det samme igjen, denne gangen i en fullblods, up-to-date, IndyCar-bil.
Skrur vi klokka ett år tilbake hadde han ikke i sin villeste fantasti noen forestilling om hvordan det er å kjøre på det baneformatet som amerikanerne er aller mest kjent med. Og nå har han altså dreid 140 runder på IndyCar-kalenderens raskeste sirkel etter Indianapolis-ovalen, nemlig Nashville Superspeedway.
Forøvrig samme bane som han gjorde sine første testrunder på i april i år. Nå deler Dennis Hauger for første gang hvordan det var å gjennomføre denne testen rett før helgen.
– Veldig gøy! Det er mye fart. Haha! Så mye trykk! Sykt kult.
Bedre dekkforbruk enn rivalen
Hauger gliser fra øre til øre på videopraten med Parc Fermé, få timer etter at han hadde landet i Norge igjen lørdag kveld.
Når han tenker tilbake på den åtte timer lange testdagen i Nashville. Fordi han er rookie, så har han øremerket flere tillatte testdager utover de etablerte førerne. Derfor var denne ovaltesten kun for ham og den nysignerte AJ Foyt-føreren Caio Collett, som var Haugers sterkeste mesterskapsrival i årets Indy NXT-sesong.
Og for de som måtte lure; Collett var to tusen deler raskere enn Dennis sin beste rundetid. Men Andretti-junioren hos Dale Coyne Racing fant andre lyspunkter som var bedre for deres del.
– Vi hadde helt forskjellige kjøreplaner, og vi hadde vel aldri full «kval-trim». Det positive var at dekkene våre holdt mye lengre ut dagen, så vi kunne kjøre mye mer gjennom dagen. Av en eller annen grunn holdt ikke dekkene deres like bra, så de måtte gi seg tidlig. Det var positivt sånn sett med tanke på «tyre management», og hvordan dekkene holdt til vårt setup, sier Dennis.
Kjøreteknisk opplevdes det ikke like krevende. Selv om det er mye mer å tenke på i en IndyCar-bil. Flere dynamiske justeringsmuligheter både på rollbars (stabilistatorstag, journ.anm.), på vektfordeling og «rake» (bakre høyde på bilen), i tillegg til at ingen runder er like med tanke på vindretninger og hvorvidt man har konkurrerende biler rundt seg.
175 i puls
Men Dennis ble forbauset over hvor godt grepet var til tross for at de minimerer aerodynamikkoppsettet for å tvinge fram mest mulig toppfart.
– Det er en natt og dag-følelse om du har riktig downforce kontra for lite. Vi prøvde å trimme litt og gå nedover på vingene. Jeg følte vi hadde det litt lett hele dagen og det føltes lettvint alene. Så jeg presset på for trimme det mer ned for få mer toppfart. Og da få kjenne på en bil som ikke sitter helt, det var litt «sketcy». Hvordan baken kunne slippe inn i sving, eller å ha understyring midt i sving. Jeg fikk føle litt på det, og hvordan det er å være litt skremt på en ovalbane med IndyCar. Men vi fant grensa og jobbet oss nedover.
– Hvordan er det da med puls og skulderhøyde?
– Du kjenner det godt i magen når du går inn i 350 og det begynner å slippe litt, ler Hauger, og deler at han kjører med en puls på 175 ute på banen.
Men med mange pauser mellom slagene for å endre på oppsett og teste ut nye ideer, gjorde testdagen til en åtte timers intervalløkt, tilnærmet.
– Jeg hadde «Oura-ringen» på mens vi kjørte. Den viste at jeg hadde 175 i puls, så rett ned i 90. Også opp i 175 igjen.
