Derfor blir førerne værende i autoslalåm
Egentlig skulle autoslalåm være en innstegsgren i bilsporten, men nå velger mange av utøverne heller å bli værende i miljøet.
Publisert
BILSPORT: Autoslalåm er ikke akkurat den bilsportgrenen som får størst oppmerksomhet, men trenden er positiv hjemme i Norge, og ute på kontinentet samler norske førere medaljer.
Vi har snakket med noen av Norges fremste førere om sporten, det norske miljøet og internasjonale medaljer. Og hva er egentlig greia med autoslalåm?
– Det er hastighet og tid som er gjeldende, men løypa er satt opp sånn at vi aldri får veldig høy hastighet, så da er det ikke samme krav til veltebur, hjelm og sånne ting. Du kan bare møte opp, kjøre og så kjøre hjem igjen med den samme bilen, sier Jan Petter Haugland.
Autoslalåm handler om å nettopp kjøre slalåm med bil i en løype med kjegler. Selv om hastighetene ikke er høye kan det oppleves intenst i bilen.
– Samtidig så er det veldig intenst når det foregår. Jeg har kjørt både bakkeløp og bilcross, og autoslalåm er intenst. Det går ikke så veldig raskt, men det skjer mye i løpet av kort tid, forteller Egil Lundanes.
– Jeg kom inn i dette for fem år siden, og jeg var litt sånn «hva er autoslalåm?» og skjønte ikke helt hva det var for noe utover at det var slalåm med bil. Det jeg ikke visste er at det er en sport som drives på et veldig enkelt hobbygrunnlag for mange, og at det også er en sport som kan drives på veldig høyt nivå, forteller Nils Hofgaard.
– Du får testet grenser og bilferdigheter med veldig lav risiko, sier Nils Hofgaard.
Enkel vei inn
Autoslalåm er ikke minst kjent for å tilby en svært enkel vei inn til en veldig billig penge. Det skyldes i stor grad de lave kravene til utstyr.
– Det er kanskje den enkleste og billigste formen for bilsport ettersom man kan bruke hvilken bil som helst så lenge den er registrert og godkjent for vei, forklarer Jan Petter Haugland.
Men Nils Hofgaard har likevel en advarsel til de som vurderer å prøve seg i autoslalåm.
– Det er utrolig avhengighetsskapende. Når man først begynner å knekke den ene koden etter den andre så ender man opp med å ønske å forbedre seg, så det er veldig gøy, sier Hofgaard.
Men frykt ikke. Regjerende norgesmester Jan Petter Haugland slår fast at selv de førerne som satser mest i Norge ikke bruker enorme summer på sporten.
– Man må egentlig ikke gjør noe som helst, men det er klart at når man begynner å få litt horn i panna og vil kjempe om pallplasser gjør man litt mer med bilene sine. Likevel er det per nå nå bare dekk og et senkesett som er gjort med bilen jeg kjører, forteller Haugland.
Blir værende
Selv om autoslalåm ikke er den største grenen i norsk bilsport er utviklingen i miljøet positiv.
– Det blir bedre og bedre, og mer og mer kjøring for hvert år. Det er så klart litt i bølgedaler, i gamle dager var det omtrent bare Bergen, Ålesund og Hemsedal som hadde løp, men så tar det seg opp andre steder, forteller Egil Lundanes, som selv er basert i Ålesund.
Den positive trenden vises også ved antall arrangører og deltakere. I 2024 ble det kjørt 66 treninger og løp rundt omkring i landet.
– Autoslalåm har hatt en rivende utvikling de siste årene, både på arrangørsiden og deltagersiden. Fra å nesten kun eksistere på vestlandet for 15 år siden, til nå å bli praktisert fra og med Trøndelag og nedover landet. Veldig mange førere er etterhvert spesialister på sporten og cuper gjør at disse drar rundt på nesten alt som avholdes av løp. I fjor ble det til sammen avholdt 66 treninger og løp i sporten, forteller Geir Åge Lia.
Egentlig skulle autoslalåm være en enkel vei inn i bilsporten, og sørge for god rekruttering til andre grener. Nå er realiteten at mange heller blir værende og kjører autoslalåm år etter år.
– Siden autoslalåm er den desidert billigste bilsporten å drive med, så var tanken at dette skulle bli en innstegsport til annen bilsport for mange. Det kan det fortsatt være, men vi ser at veldig mange trives i vårt gode miljø, samt at annen motorsport har blitt så dyr at de heller kjører autoslalåm. Vi har deltagere som kommer fra gokart, rally, rallycross, bilcross og baneracing i tillegg til vanlige folk uten bilsportbakgrunn. Nivået i sporten er høyt i Norge, men her er det rom for alle, sier Lia.
Hofgaard tror det er flere gode grunner til at førerne gjerne fortsetter med autoslalåm fremfor å gå videre og teste ut andre grener.
– Det ene er selvfølgelig miljøet og den sosiale delen av det, også tror jeg en stor del av det handler om økonomi. Det er en rimelig sport å drive med. Også er det ting som skjer nærme der de bor. Vi kjører autolalåm på parkeringsplasser, industriområder, glattkjøringsbaner og på gokartbaner, mens en bane tilpasset racing kanskje ligger et godt stykke fra der man bor, sier Nils Hofgaard.
Likevel fungerer autoslalåm også som det grenen var ment som: en enkel vei inn til andre grener.
– Det er en bra måte å begynne på, i alle fall i retning mot racing. Mestrer man autoslalåm så mestrer man mye med sporvalg og å dra med seg farten, så de som klarer seg bra i autoslalåm klarer seg bra i asfaltracing også. Det er en fin innstegsgren for å se om dette er noe man ønsker å fortsette med, forteller Jan Petter Haugland.
EM-eventyr
Utover en positiv trend her hjemme har flere førere også imponert internasjonalt den siste tiden. I fjor høst kjørte Jan Petter Haugland og Mina Pedersen i FIA Motorsport Games, og denne sommeren stilte hele ni førere opp i EM i Tsjekkia.
Der møtte de på en annerledes utfordring med andre klasser, løpsbiler som motstand og langt færre kjegler på banen.
– Vi kan kanskje kalle det storslalåm. Det var sparsomt med kjegler, og de var bare satt opp på langsidene. På en måte så var det raskere, men likevel hadde jeg topphastighet på 95 kilometer i timen så det var ikke høye hastigheter her heller, sier Haugland.
Det skulle vise seg at de norske førerne presterte svært godt. Jan Petter Haugland vant sølv i klassen Stock 3000 med en Opel Speedster, Egil Lundanes tok på sin side sølv i master 50+ med sin Caterham Supersprint, mens Nils Hofgaard tok bronse i klassen Racing 3000 i e Lotus Elise S2.
– Jeg var veldig spent når vi skulle ned til EM for vi visste at 70 av plassene var reservert til førere som hadde pallplasser i nasjonale mesterskap de to siste årene, så vi møtte de beste fra ulike land. Da er det gøy å se at vi klarer å hevde oss, sier Haugland.
– Det var en fantastisk helg, og det gikk over all forventning for de fleste av oss. Vi var ni norske førere, og som nasjon ble vi nummer fire sammenlagt, forteller Lundanes.
