Howard's corner: Slik ble jeg Formel 1-frelst

Når jeg ser tilbake føles min interesse for motorsport begrenset - fram til i fjor.

Publisert

Jeg vokste opp på 1990-tallet og det første tiåret på 2000-tallet. Jeg har visst om Michael Schumacher – utrolige syv ganger verdensmester i Formel 1. Jeg husker søndagene i familiebesøk på Strømmen, der Formel 1 foregikk på TV i bakgrunnen av samtalene i stua. Jeg husker jeg digget historiene fra Donald-bladene der Donald deltar i Formel 1-mesterskapet. Jeg visste at det fantes et løp som ble kjørt i fyrstedømmet Monaco – landet jeg trodde kun eksisterte og var bygget på grunn av løpet som foregikk der. Men min interesse for Formel 1 ble aldri «noe mer» i oppveksten. Den stopper ved disse nevnte tingene. Dog som mange andre nordmenn fulgte jeg spent med da Petter Solberg sikret sin og Norges første verdensmesterskap-tittel i rally i 2003 – på sesongens siste dag i et november-kjølig Wales. Jeg fikk en fjernstyrt utgave av Solbergs vinnerbil – Subaru Impreza – i julegave samme år eller året etter. Det var stas. Så interessen for motorsport når jeg ser tilbake har vel aldri vært helt fraværende, men den har heller aldri vært spesielt framtredende. https://parcferme.no/howards-corner/howards-corner-en-introduksjon/ Jeg har alltid elsket sport. I tillegg til å følge med, likte jeg å føre statistikk i stil med det man fikk presentert på TV. Jeg så på skihopp. Sigurd Pettersens hoppuke-seier i 2004. Skiskyting. Ole Einar. Førte inn i bøker uten linjer så godt jeg kunne. Gjorde det skikkelig. Skrev ut egne dokumenter fra datamaskinen i en tid utskrift hjemmefra var en luksus, med oversikt over resultater som jeg stiftet sammen og lagde hefter av. Jeg husker Kjell Kristian Rike og Jon Herwig Carlsen. Jeg var fan av sport generelt og hadde ingen forkjærlighet for motor og biler. Etterhvert som jeg har tenkt tilbake på hva jeg har vært god på og hva jeg liker, for å finne ut hva jeg vil gjøre videre i livet - har jeg innsett at jeg til tider har jobbet mot å bli sportsjournalist. Selv om jeg aldri var klar over det. Selv om tanken aldri slo meg når jeg holdt på med alle disse skriveriene. Den lille motorsport-interessen jeg hadde i oppveksten ble utover 2000-tallet ivaretatt av Rally-VM, men jeg husker den forsvant gradvis. Fotball tok over som sporten jeg brukte desidert mest tid på. Både det å spille selv og følge med på TV. Dog hadde jeg fulgt Manchester United siden 90-tallet. Solskjær og Beckham. Barcelona i 1999. «And Solskjaer has won it». Interessen for Rally-VM svinnet også hen fordi jeg rundt 2005 og 2006 virkelig fikk øynene opp for sykkel. Tour de France. Etterhvert kom ishockey også inn i bildet. Frisk Asker – fra hjembygden min. Seriegullet i 2007. Mats Zuccarello som spilte her. Som senere dro til USA og ingen hørte noe mer ifra. Jeg fulgte med på store mesterskap i et bredt utvalg av idretter, og nordmenn som utmerket seg i verdensidretter uten samme status i Norge som utlandet. Golfinteressen min kom og gikk litt. De siste årene har engasjementet tatt seg kraftig opp i tråd med at jeg har investert mer tid i det å spille selv. Vi er framme ved 2015 eller 2016 og motorsport-interessen hadde ligget i dvale i rundt et tiår. Men så skjedde det noe. En god kamerat anbefalte meg en dokumentarfilm han hadde sett. Om en racer-fører. I Formel 1. Fra Brasil. Hans navn var Senna. Ayrton Senna. Jeg så filmen og jeg ble hypnotisert. Av kjøringen og av auraen hans. Det var noen fotballspillere jeg så opp til, og som jeg etter å ha sett dem på TV gikk ut og prøvde å spille som. Jeg ville være dem. Jeg kunne ikke gå ut og kjøre en Formel 1-bil etter å ha sett denne filmen, men Senna gav meg en lignende opplevelse – og det i langt mer voksen alder. Jeg så han aldri live. Dessverre gikk han bort så altfor tidlig. Jeg har kun historiske videoer av løp og intervjuer å gå etter. Men at jeg likevel plasserer han helt der oppe som en av mine helter innen sport – etter å ha oppdaget karrieren hans nylig - forteller ganske mye. Og Formel 1 har ikke akkurat manko på store førere og prestasjoner. https://parcferme.no/pf-bloggen/bare-to-elementer-trengs-for-bli-formel-1-hekta-senna-og-monaco/ For meg var Senna den største av dem. Ikke bare på grunn av hvordan han kjørte, men også på grunn av hvem han var utenfor banen. Det han betydde for innbyggerne i hjemlandet sitt, Brasil. Senna hadde vekket min Formel 1-interesse for alvor og ikke lenge etter så jeg også filmen Rush, på nytt. Jeg sovnet til den etter noen minutter første gang jeg satte den på. Historien om duellen mellom førerne Niki Lauda fra Østerrike og James Hunt fra England fra 1970-tallet – glimrende portrettert av skuespillere Daniel Brühl og Chris Hemsworth (selveste Thor i Marvel-filmene). Likheten mellom Brühl og Lauda spesielt er skremmende god og den mest korrekte gjengivelsen av en ekte person jeg kan huske å ha sett på film. Denne gangen ikke bare holdt jeg meg våken gjennom hele filmen, jeg elsket den. Og jeg følte meg som en idiot som kunne sovne til en så god film den første gangen. Jeg anbefaler å se disse to filmene. Særlig hvis du er nysgjerrig på Formel 1, men ikke helt har fattet den store interessen ennå. Så der har dere det. Kort oppsummert så har min motorsport-interesse alltid eksistert på et eller annet nivå, men stort sett ligget i dvale – særlig i mine senere år. Disse to filmene vekket interessen for Formel 1 og tente gnistene til det som i dag er en brennende lidenskap. Jeg er takknemlig for at du tar deg tid til å lese. Jeg føler denne oppsummeringen viser at sport og skriving betyr og har betydd mye for meg. Fra nå av vil denne bloggen utelukkende konsentrere seg om bilsport – nærmere bestemt Formel 1. Jeg storkoser meg med å hjelpe Parc Fermé å dekke Formel 1. Jeg håper fortsettelsen gir meg like mye glede som de første drøye 18 månedene har gjort. Kanskje kan jeg vekke litt glede hos dere også - både nye og eksisterende fans. Det er en virkelig fascinerende sport. Håvard

Powered by Labrador CMS