Morten og Meretes grusomme avkjøring: – Jeg tenkte umiddelbart at dette gikk fint

(GRIMSTAD): Men likevel er humøret helt på topp når Parc Fermé snakker med ekteparet Morten og Merete Storsveen, norgesmesterne fra 2017 for nyere tohjulsdrevne biler, som virkelig har fått kjenne på nivået med farta til Steve Røkland og Ola Jr. Nore denne sesongen.

Og kanskje ble det tempoet litt vel krevende å matche under Rally Grimstad, den første NM-runden på over et halvt år. Skiftende vær og føreforhold gjorde utfordringene til det ekstreme for spesielt de som ikke er veldig vant til å kjøre med asfalt.

Overvurderte grepet på våt asfalt

For like etter at Morten Storsveen viste fram bildet av bilen etter krasjen deres på SS2, så var den simple - men likevel klare - konklusjonen følgende:

– Nei, jeg kom jo rett og slett for fort. Så enkelt er det, sier Morten Storsveen til Parc Fermé, dog tilsynelatende blid og i godt humør, selv om bilen nå er fullstendig totalvrak og kona og kartleser Merete pådro seg flere brudd i beinet.

For det var altså en krasj av det grusomme kaliberet enhver rallyfører knapt tør å tenke på når man vurderer risikoen det tross alt der å drive med rally. For Storsveen innrømmer selv at han overvurderte grepet han opplevde av starten på SS2, hvor det bet bedre enn han trodde på den fuktige asfalten.

Gikk ut for egen maskin

Men det var for godt til å være sant. I 100 kilometer i timen over en fire venstre minus-note, så var det sluttkjørt. Ut mot kartlesersiden ble de bare sugd mot en gigantisk stubbe og et hogstfelt av det utilgivelige slaget når vi snakker om en avkjøring.

Og verst gikk det altså utover Merete, i tillegg til at Morten selv også fikk en trøkk i ryggen. Resten av dagen ble tilbrakt på sykehuset med flerfoldige røntgen- og CT-bilder og gipsing av det skadede benet til Merete.

– Det gikk fort. Men det gikk jo bra, da, sier Merete, med gipset fot, rykende fersk sykemelding fra jobben - men likevel blid og i godt humør.

– Smertene slapp litt etter at jeg fikk på gipsen. Men jeg hadde ikke så vondt med en gang da jeg gikk ut av bilen. Det må ha vært adrenalinet, sier fru Storsveen, som gikk ut av bilen for egen maskin og egentlig ante fred og ingen fare.

Flere beinbrudd

Vi undres over at man kan være i så godt humør når bilen er totalvrak og man selv har pådratt seg skader som gjør seg selv fullstendig stillesittende uten noen form for belastning og bevegelse de nærmeste dagene og ukene.

Men årsaken og svaret på det er egentlig ganske logisk.

– Dette kunne jo gått mye verre. Tre små brudd i tærne og ett i leggen. Det verste for meg var å måtte ringe sjefen min og si at jeg hadde rulla rundt med bil og knekt beinet, sier kartleseren og kona i bilen.

Ektemannen må bare være lettet og glad over at det ikke gikk verre. Derfor kommer en totalvraket rallybil og rallypause på ubestemt i andre rekke.

– Jeg tenkte umiddelbart at dette gikk helt fint. Vi kom oss ut av bilen, noen som stod i nærheten fikk roet ned bilene bak, og vi fikk ut OK-skiltet ganske kjapt. Men jeg tør ikke tenke på utfallet dersom den stubben hadde truffet siden litt annerledes på bilen, konstaterer Morten.

Søster og datter fullførte

Ingen skylder på hverandre. De står sammen om rallykjøringen og vet hvilken risiko de tar. Det samme gjør også datteren deres Anniken, som er kartleser for tante Camilla, Camilla Antonsen altså - som også er Meretes søster.

De fullførte inn til en høyst respektabel sjetteplass i klassen. Men Anniken måtte altså fullføre løpet vel vitende om at mamma var sendt på sykehus etter en brutal krasj - nettopp i en rolle som kartleser.

– Nei, det har ikke vært lett. Det må jeg ærlig innrømme. Det setter seg i hjernen, og det er ikke så lett å glemme. Jeg fikk jo bilder og skjønte at dette var ille. Det var jo heller ikke noe gøy for tante å vite at søster hadde skadet seg. Men vi fullførte løpet og kjørte egentlig veldig bra, sier Anniken til Parc Fermé.

– Det kan umulig være enkelt å være kartleser når din egen mor pådrar seg skader som kartleser selv i samme løpet?

– Nei, det ble mye telefonaktivitet ute på transportetappene, og jeg gikk ofte strømtom i dag. Men jeg klarte også å glemme det litt mens vi kjørte på etappene, og heller fokusere på det vi skulle. Så jeg klarte å kose meg, selv om jeg hadde skjønt hva som hadde skjedd, sier Anniken - også hun bare glad og lettet for at helsa deres ellers er i behold.

Familien samlet er klinkende klare; dette ble ikke det siste av dem i rallyløypa. Anniken lar seg ikke skremme over å få en påminnelse om risikoen det er ved å kjøre rally, Merete skal definitivt tilbake i kartleserstolen igjen - og Morten innrømmer at han helst vil kjøre rallybil igjen så fort som mulig, men må innse at deres vrakede Renault Twingo forblir vrak, og at det derfor er uvisst når de stiller til start igjen.