– Både Keke Rosberg og Gilles Villeneuve gikk god for meg

RACING: Cliff Hansen er født og oppvokst i California, men har alltid hatt et sterkt bånd til Norge. Bakgrunnen er Hansens norske bestefar, som tidlig på 1900-tallet forlot Drammen og hjemlandet til fordel for USA. Og selv om Hansen kun har vært i Norge én gang, har han gjennom store deler av sin aktive karriere kjørt med det norske flagget på hjelmen.

– En artig historie med en god venn av meg, Keke Rosberg. Vi var ute og tok en drink, sammen med Eje Elgh fra Sverige. De hadde også hjelmer med flagg på den tiden. Keke hadde finske farger, Eje hadde svenske farger og jeg hadde norske farger. De lo og spurte hvorfor jeg hadde norske farger, når jeg ikke engang var derfra eller hadde vært der før. Da fortalte jeg om bestefaren min, om min norske bakgrunn og hvor stolt jeg var av å ha nettopp den bakgrunnen, forteller Cliff Hansen til Parc Fermé.

– Selv under vinter-OL holder jeg med Norge, og jubler når nordmenn gjør det bra. Vennene mine bare rister på hodet, fortsetter Hansen.

Villeneuve, Rosberg & Co.

Cliff Hansen startet karrieren sin med kjøring i mindre formel-klasser lokalt, før han etter hvert fikk skrapet sammen nok midler og tok steget opp til den canadiske utgaven av Formel Atlantic.

– Starten gikk ikke så bra, fordi jeg ikke var forberedt. Jeg hadde ikke mekaniker da, så min daværende kjæreste var blant annet nødt til å hjelpe meg justere fjæringen på bilen – imens alle andre hadde fullt av mekanikere med seg.

Derfra satset Hansen tøffere, og fortsatte flere sesonger i mesterskapet. Hansen konkurrerte blant annet mot Gilles Villeneuve og tidligere Formel 1-verdensmester Keke Rosberg. Sistnevnte ble på tross av hard konkurranse på banen, en nær venn av Hansen.

– Vi var gode venner, men når en tar på hjelmen er det som å vri om en bryter – for da er det konkurranse. Da vi kjørte mot hverandre i Formel Atlantic var det blant annet et løp hvor jeg lå like bak ham, og forsøkte å kjøre forbi. Da jeg forberedte meg på å kjøre forbi, plasserte han bilen sin halvveis utenfor banen slik at grusen sprutet bak på meg. Like etter forsøkte jeg på ny å kjøre forbi, da gjorde han det samme. Keke kom bort etter løpet og fortalte at det var helt nødvendig, fordi om jeg hadde kjørt forbi så hadde han ikke klart å holde følge med meg på den banen, forteller en lattermild Hansen.

Indy-legendens norske bakgrunn

Foruten Villeneuve og Rosberg, var også Bobby Rahal en av Hansens konkurrenter i mesterskapet. Rahal som virkelig er en av motorsportens store personligheter i USA, med seier i Indy 500 og 24-timersløpet på Daytona for å nevne noe. Hansen og Rahal ble for alvor godt kjent da paret fungerte som teamkamerater under 1976-sesongen, og har forblitt gode venner til den dag i dag.

Etter flere sesonger i Formel Atlantic åpnet det seg etter hvert også muligheter i Europa for amerikaneren. Hansen var nemlig blitt oppdaget av blant andre Morris Nunn. Nunn drev på dette tidspunktet Formel 1-teamet Ensign Racing, og var imponert over Hansens ferdigheter på banen. Hansen ble dermed invitert til Europa, hvor han var til stede på en rekke tester og Formel 1-løp i årene som fulgte.

– En gang var jeg sammen med Marc Surer og Morris på Silverstone, da Ensign drev ulike vinge- og bremsetester. Morris ba meg dra på samtlige tester, og samtidig ta med meg hjelmen i tilfelle.

Tilstedeværelsen i Europa og tidligere prestasjoner i Formel Atlantic var avgjørende da Hansen i 1980 ble tilbudt og følgelig signerte sin første Formel 2-kontrakt for ICI Racing. Beklageligvis for Hansen trakk sponsoren seg, slik at sesongen startet uten amerikaneren på startstreken. Året etter gikk imidlertid alt som planlagt, og Hansen signerte for Tim Schenken og Team Tiga i britisk Formel 3. Amerikaneren pakket dermed sakene og flyttet til England, men ikke helt uten motstand – blant annet fra en ikke ukjent Bobby Rahal.

– Det er stor forskjell mellom Europa og USA. Inntrykket var at i Europa er alle seriøse, og alle ønsker å vinne. I USA virket det mer som om det viktigste var å konkurrere. Jeg ble fortalt at amerikanerne som kom til Europa var sjokkert over tilnærmingen og hvordan ting ble håndtert der, og det var derfor flere av dem også dro tilbake.

– Bobby Rahal ringte meg, og lurte på om jeg ikke heller ville bli hjemme og kjøre IndyCar eller CART med dem. Rahal hadde nettopp returnert fra Formel 2 og Formel 3 i Europa, og advarte om hvor tøft det kunne bli, forteller Hansen som likevel valgte å dra for å søke lykken på veien mot Formel 1.

Formel 1-kontrakten

På tross av at resultatene lot vente på seg, var flere blitt oppmerksomme på den unge amerikaneren. Årsaken var Hansens kjørestil og ferdigheter i regnvær. Dette resulterte i at Hansen ved slutten av 1981-sesongen satt med tre ulike tilbud om førerplass i Formel 1 for 1982-sesongen.

– Jeg ble kontaktet av tre Formel 1-team, med tilbud om å kjøre for dem i 1982. Det var så klart Ensign Racing, men også Theodore Racing og Fittipaldi.

Fittipaldi-teamet var på dette tidspunktet på utkikk etter Keke Rosbergs erstatter, som sesongen i forveien hadde vært teamkamerat til brasilianske Chico Serra. Rosberg forlot Fittipaldi-teamet til fordel for Williams, noe som også skulle vise seg å bli et sjakktrekk for finnen som ble kronet verdensmester ved slutten av 1982-sesongen. Fittipaldi var imidlertid nødt til å finne en erstatter for Rosberg, og dermed ble amerikanske Cliff Hansen en av de fremste kandidatene.

Derfor holdt Sennas gode venn sin norske identitet skjult på veien mot Formel 1

– Blant annet ble jeg kontaktet av Fittipaldi som på det tidspunktet ønsket å tilby meg plassen vedsiden av Chico Serra, ettersom Keke Rosberg nettopp hadde forlatt teamet. Både Keke Rosberg og Gilles Villeneuve, som da fortsatt var i livet, gikk begge god for meg og sa at jeg var rask nok, men aldri hadde hatt en god nok bil, forteller Hansen.

Nettopp dette hadde også vært realiteten for Hansen gjennom store deler av hans karriere. Derfor trivdes han også ekstra godt i regnvær, ettersom førere og kjøretøy da stiller til nærmest like forutsetninger enn hva de vanligvis gjør i oppholdsvær.

– Jeg ble til slutt nødt til å spørre Fittipaldi; hvorfor meg, jeg har jo ikke vunnet noe i Formel 2 eller lignende? Svaret jeg fikk var nettopp fordi jeg var så rask i regnvær. En annen grunn var fordi jeg forsto bilen godt, og at kjørestilen min passet godt til den.

– Jeg likte virkelig regnværet. Fordi da ser du virkelig forskjellen på førerne, istedenfor bilene.

Hansen ble dermed tilbudt kontrakt for 1982-sesongen, med enkelte betingelser. En av dem var at han ble nødt til å skaffe midlene som skulle til, hovedsakelig fra sponsorer. Hansen erfarte tidlig i karrieren at amerikanske bedrifter ikke nødvendigvis ønsket å støtte en fører i Europa bare fordi han var amerikansk, og spesielt ikke så tidlig i karrieren. Formel 1 var ikke ansett som en særlig populær motorsport i USA den gang, og bedriftene Hansen var i kontakt med valgte heller å investere midlene på hjemmebane.

Fra Gudbrandsdal til Indy 500 – og Formel 1

Etter en stund ble det klart at Hansen ikke klarte å samle nok sponsormidler til å nå kravene i tilbudene han hadde fått. Dermed endte drømmen om Formel 1, nettopp med drømmen. Samtidig fikk Hansen tilbud om en sesong i Formel 2, for Spirit Racing, men heller ikke her strakk sponsormidlene til.

– Prisen for 12 eller 14 løp på den tiden lå vel på mellom 700.000 og 800.000 dollar. Det var inkludert reparasjoner, motorer og det meste, forteller Hansen om prisen han ble forespeilet for én sesong i Formel 1 i 1982.

Istedenfor signerte Hansen en Formel 2-kontrakt for Neil Trundle Racing, hvor kravene for sponsormidler var langt lavere. Budsjettet var dermed lavt, slik at det også ble svært lite trening med bilen han bortimot aldri hadde kjørt tidligere. Da beryktede Spa-Francorchamps sto på kalenderen var sesongen godt i gang for de fleste førerne, men for Hansen var dette kun det andre løpet i en Formel 2-bil.

– Det regnet på fredagen, og jeg hadde aldri kjørt på Spa tidligere. I tillegg kjørte jeg på Avon-dekk og ikke kvalitetsdekkene som Michelin, Dunlop eller Bridgestone. På den tiden kunne det utgjøre et tidstap på et par sekunder i kvalifiseringen.

Under en regnfylt trening imponerte Hansen, og kjørte inn rundetider raskere enn blant annet hjemmefører og tidligere Formel 1-fører Thierry Boutsen. Alt gikk som smurt, helt til lørdag og kvalifiseringen. Været skiftet, og det var blitt oppholdsvær i Ardennene. Hansen kvalifiserte dermed til 22. startposisjon. Dagen derpå var regnværet tilbake, og Hansen hadde fått fornyet håp mot det som så absolutt kunne bli hans løp.

– Allerede på den første runden var jeg forbi ni biler, og holdt på å kjøre forbi to til da elektronikken på bilen ga etter. Dermed var løpet kjørt.

Sesongen fortsatte, og endte også slik. Hansen glimtet til i regnvær, men så fort asfalten startet å tørke opp ble også bilen for langsom. Etter sesongen gikk Neil Trundle og Cliff Hansen hver til sitt. Førstnevnte returnerte etter hvert til sin tidligere arbeidsgiver McLaren i Formel 1, hvor han senere spilte en betydelig rolle i Ayrton Sennas karriere i teamet.

Hansen som fortsatt slet med å skaffe nok sponsormidler, ble etter sesongen kontaktet av Gebhardt Motorsport. Gebhardt som tidligere konkurrerte i Formel 2, var i ferd med å skifte beite til langdistanseløp og ønsket Hansen med på lasset. Hansen ble med, og benyttet mye av 1983 på testing av Gebhardts Gruppe C2-bil og forberedelsene til 1984-sesongen av langdistanseløp-VM.

Da 1984-sesongen sto for dør, deltok Hansen imidlertid kun i sesongens første løp, 1000 km of Monza, før sponsormidlene hans igjen tok slutt. Han fullførte likevel løpet sammen med makker Frank Jelinski, på fjerdeplass i C2-gruppen, før han etter hvert valgte å legge opp som racingfører for godt og vende tilbake til USA.

– Min største «feil» var å dra til Gebhardt. Jeg burde ha blitt i England og oppsøkt hvert eneste Formel 2-løp, i tilfelle det ble behov for en fører der.

Den ukjente historien om Per Engseths elleville formelbil-eventyr

I årene som fulgte har Hansen flere ganger tenkt over hvordan karrieren kunne ha utviklet seg annerledes, dersom han hadde hatt tilstrekkelig med midler eller konkurransedyktige biler. Hansen kom for en stund tilbake i samtale med tidligere motorsportfotograf Jutta Fausel-Ward, som ga Hansen hennes mening om hvorfor karrieren ikke tok skikkelig av.

– Hun fortalte meg at problemet ikke var farten min, men faktumet at jeg ikke hadde en manager. Jeg klarte rett og slett ikke å selge meg selv inn. Med en manager hadde jeg nok fått ordentlige tilbud, for selv Bernie Ecclestone ga meg jo tommel opp for å få superlisensen jeg trengte den gang, forteller Hansen om tiden hvor han var aktuell for Formel 1.

Daværende overhode i Formel 1, Bernie Ecclestone, hadde i forkant av 1982-sesongen gitt Hansen en garanti om at han skulle innvilges gyldig lisens til Formel 1, dersom han var i stand til å skaffe sponsormidlene Fittipaldi-teamet forlangte. Hansen var på dette tidspunktet også å finne i FIAs årsbok for 1982, som blant annet inneholdt lister med klodens raskeste førere.

– Jeg fikk plass i årsboken til FIA, som inneholdt de 130 raskeste førerne i verden. For meg var det stort, også fordi det ikke var mange amerikanere i boken.

Familien i Drammen

Samtidig som Cliff Hansen var på vei oppover Formel-stigen på begynnelsen av 80-tallet, funderte han mye over sin norske familie og om han fortsatt hadde gjenlevende slektninger her. Hans norske bestefar døde da Hansen var ni år gammel, men ved hjelp av en tante fant dem adressen til en mulig gjenlevende slektning i Drammen. Hansen bestemte seg relativt raskt til å utforme et brev, i håp om å etablere kontakt.

Brevet som ble sendt kom imidlertid ikke frem til rett mottaker, og havnet istedenfor hos Drammens Tidende. Lokalavisen fattet interesse i mysteriet, og forsøkte å hjelpe Hansen ved å trykke en artikkel i papiravisen – til ingen nytte.

Året etter fikk Hansen en sjelden mulighet for å besøke Norge, for første og hittil eneste gang. Da Hansen fortsatt var delaktig i Gebhardt Motorsport i 1983, fikk han i oppdrag å kjøre til Sverige med en av teamets førere. Hansen spurte likegodt om han på tilbakeveien fikk ta en avstikker til Norge, og forsøke å spore opp familiemedlemmer i området rundt Oslo og Drammen.

– Jeg kjørte opp, men fant dem ikke på adressen jeg hadde fått. Dermed hadde jeg ingen måte å kontakte dem på. Jeg hadde håpet å treffe dem utenfor, slik at jeg fikk introdusert meg selv.

– På veien dit stoppet jeg ved to pene jenter i Oslo, for å spør dem om veien til Drammen. Etter at dem hadde spurt meg om hvorfor jeg skulle dit, hva jeg arbeidet med og slikt, forsto dem at jeg var alright. De tok meg med overalt, viste meg rundt, på nattklubber og slikt – og slapp meg av på hotellet i 4-tiden om morgenen, forteller Hansen om sin eneste natt i Norge så langt, som visst nok skal ha gitt ham et meget godt førsteinntrykk.

En av brødrene til Hansen fikk imidlertid kontakt med slektningene i Norge, opprettet kontakt og attpåtil besøkt dem. Hovedpersonen selv har, utenom turen i 1983, ikke fått besøkt Norge igjen. Muligheten byr seg muligens neste sommer, da han skal besøke en av sønnene sine på Island – og det er jo ikke lange flyturen fra Norge.

Men selv om Hansen kun har besøkt landet én gang, har slektsbåndet og historien fra Norge likevel satt dype spor. Derfor har han også gitt barnene norske navn, som for eksempel: Erik Jørgen, Corey Sven og Hobie Lars.

Murray Walker

Cliff Hansen bor i dag i California i USA, og har på sine 77 år opparbeidet seg en betydelig privat bilsamling. Blant kjøretøyene hans er en Fittipaldi F9, som han var nære ved å selv få kjøre under Formel 1-sesongen 1982. I tillegg har han også flere eldre Formel 1-biler i samlingen, samt eldre og nyere sportsbiler.

Ellers minnes 77-åringen gjerne «the early days» og hvordan Hansen og kameratene, Gilles Villeneuve og Co., tilbrakte dagene under løpshelgene. Hansen beskriver blant annet Villeneuve som en kar som alltid ga 100% på banen, men også utenfor. Noe en historie fortalt av Hansen beskriver godt.

– Vi var i Nova Scotia, da Gilles spurte om jeg skulle være med ham på butikken for å handle til konen og barnene hans. Jeg ble så klart med. Det var for det meste grusveier mellom banen og butikken, men Gilles, som da kjørte en Mustang, kjørte likevel «flat out». På veien var han flere ganger halvveis i grøfta. Med bakhjulene i grøfta og framhjulene på veien, skled han sidelengs fra side til side før han hver gang så vidt fikk bilen tilbake på veien igjen – fortsatt med full gass.

Vel fremme på butikken forsikret han Hansen om at han ikke skulle bekymre seg over eventuelle skader på bilen, før han igjen satt seg inn i Mustangen og kjørte på samme vis tilbake. Og ja, en av barnene Villeneuve hadde med på løp, og denne gang handlet til, var den gang kommende verdensmester Jacques Villeneuve – som på dette tidspunktet kun var seks år gammel.

Og selv om kjørestilen til Gilles Villeneuve, og Keke Rosberg, skapte både overskrifter og resultater de senere årene, høstet også Cliff Hansen skryt for kjøringen, blant annet av Murray Walker. Kommentatorlegenden som gjennom en årrekke var Formel 1-stemmen utad, bevitnet i 1979 et løp i Formel Atlantic-serien som ble holdt i Long Beach.

Cliff Hansen startet løpet like ved konkurrent, og senere Formel 1-fører, Bill Brack. Nevnte Brack og Hansen avanserte oppover i feltet, og ble etter hvert liggende å knive om tredjeplassen i løpet. Duoen skiftet posisjoner seg imellom flere ganger i løpet av hver runde. Midtveis i løpet merket Hansen imidlertid noe som ikke stemte, og begynte smått å undersøke hva det kunne være.

– Plutselig merket jeg at ryggen min var blitt helt bløt, av drivstoff. Det neste som skjedde var at bilen tok fyr. En eller annen lekkasje. Da bestemte jeg meg for å kjøre en kvart runde, til jeg kom til den lange rettstrekningen, slik at jeg fikk slått av drivstoffpumpen litt og dermed fikk slukket brannen. Men jeg fortsatte, og klarte etter hvert å ta igjen Brack. Vi fortsatte å kjempe om tredjeplassen, helt til bilen min til slutt gikk tom for drivstoff.

Cliff Hansen ble i etterkant av løpet møtt og invitert med på et foredrag av Murray Walker, som Walker selv skulle holde. Under foredraget ble Hansen hentet opp på scenen, og presentert frem til publikummet. Den nå avdøde Formel 1-kommentatoren kunne da fortelle at løpet han samme dag hadde sett, og kjørestilen til Hansen, sannsynligvis var noe av det beste han noen gang hadde sett i racing.

– Dette var nok en av høydepunktene i karrieren min, at Murray sa det til meg. Og i tillegg kjørte jeg løpet med min norske hjelm, avslutter Cliff Hansen.

Eventyrlysten fra Norge hjalp ham på veien mot Formel 1