Parc Fermé kommenterer:
Bilsportens barnehage
En storm i et vannglass. En kamp om prestisje, identitet og formalitet. Med et konflikt- og argumentasjonsnivå som får sønnen min på tre år til å framstå som godt voksen samfunnsdebattant.
Publisert
Sist oppdatert
LEDER: I en alder av 92 og 93 år er det kanskje på tide på bli voksne. For konflikten vi nå bivåner mellom klubb og forbund i norsk bilsport er ikke akkurat gutteklubben grei. Vi snakker bilsportens barnehage.
Sakens kjerne er altså at Kristiansands Automobilklubb (KAK) ikke ønsker forandring på sin tilknytning i bilsportens organisering, mens Norges Bilsportforbund (NBF) ikke lenger ønsker å ha en einstøing på deres organisasjonskart. KAK lever den dag i dag på en unik historikk i norsk bilsport, i deres uavhengige posisjon som de har klart å beholde i over 90 år. Dette til tross for en markant frisering av maktstrukturen i norsk bilsport de siste årene, der de største og mektigste aktørene på papiret er jevnet ut i styringsmakten.
Vi snakker «de tre store» i norsk bilsport, nemlig Kongelig Norsk Automobilklub (KNA), Norsk Motor Klubb (NMK) og Frittstående Motorklubber (FMK). Fortsatt langt i fra fullstendig demokratisert basert på den reelle representasjonen som finnes norsk bilsport, til sammenlikning med styring og struktur hos så å si alle andre særforbund i norsk idrett. Men det er et godt steg i riktig retning mot de langvarige protestene rundt NBFs organisasjonsform.
KAK har dannet sine egne argumenter mot å ta del i dette tilsynelatende fellesskapet som NBF ønsker å ekspandere. Klubben anerkjenner systemet i norsk bilsport, og behøver ikke innflytelse, så lenge de får lov til å være i fred og fortsette med «same procedure as every year, James». Og når historisk identitet er den reelle bensinpumpa bak drivkraften av aktivitet og frivillighet blant arrangører, funksjonærer og utøvere, så skal man ikke skyve disse holdningene og kreftene under teppet. I en sak som - med all respekt - har svært liten påvirkning på den overordnede gjennomføringen av norsk bilsport, uansett utfall.
I tillegg har ikke NBF-styret under årsmøtet 2025 rokket ved det helt sentrale i paragraf 2 i sine egne vedtekter, som nettopp åpner for at andre organisasjoner kan være tilknyttet forbundet utenom de faste medlemmene. Så lenge denne åpningen fortsatt eksisterer, så må de kjempe mot sine egne retningslinjer og samtidig legitimere hvorfor det virker som KAK over natten ikke lenger oppfyller kriteriene til gyldig medlemskap utenfor de faste organisasjonene.
For selv om Norges Bilsportforbund sin sak er høyst legitim å bringe til torgs, så faller de for egne grep. Og det forbauser meg at de til stadighet svikter på kommunikasjon og taktisk framgangsmåte når de kommer i posisjon til å ta upopulære valg. Som vi også skal ha forståelse og respekt for at en myndighet som NBF titt og ofte må gjøre.
Den ærverdige klubben på Sørlandet har altså overlevd flere runder hvor makten stadig er konsentrert mot færre, store organisasjoner. En maraton som for KAK er en seier for deres foretrukne selvstendighet. Men som for mange, spesielt Norges Bilsportforbund, ses på som utdatert og bakstreversk opp mot hvordan en stor oppslutning i norsk bilsport nå ønsker at formalitetene skal være. Skulle det dukke opp flere uavhengige klubber med ønske om samme ultimate selvstendighet som KAK, så er det forståelig at NBF-styret er lite interesserte i en eskalering under fanen «andre organisasjoner», slik deres semi-demokratiske styresett er lagt opp til i dag. Selv om de fortsatt åpner opp for muligheten gjennom deres egne vedtekter.
Hovedproblemet i denne saken er todelt.
• Til tross for at NBF har en nokså legitim sak sett fra sitt ståsted, så er de oppsiktsvekkende lite løsningsorienterte, de svikter i ydmykheten rundt sin egen kommunikasjon og tilnærming, og argumentasjonen deres blir kneblet av KAKs stahet. Og med det fortsetter å bygge oppunder et narrativ mot dem selv som de burde vært flinkere til å bekjempe.
• Det finnes én enkel løsning som kan stilne hele saken, men det koster KAK et par gram prestisje, en liten dæsj stolthet og de må svelge et kamelfoster til dessert. En løsning jeg opplever de selv overvurderer og overformaliserer, som ikke virker godt nok utredet og drøftet internt. Det kommer vi tilbake til.
Jeg vil påpeke at KAKs styreleder Apeland virker ganske så pragmatisk i sin tilnærming til saken sammenliknet med klubbens øvrige konservative krefter, hvor styrelederen utviser respekt for formalitetene og en demokratisk framgangsmåte. Og at de forholder seg til sakens utvikling og NBFs endelige avgjørelse så lenge det gjøres på en ryddig og formelt vis, om det skulle være aldri så firkantet.
Sånn sett er det atter en seier for KAK mot NBF når forbundsstyret presterer å bryte sine egne vedtekter ved å forhaste seg i å tvinge KAK inn i et etablert fellesskap.
For selv om Norges Bilsportforbund sin sak er høyst legitim å bringe til torgs, så faller de for egne grep. Og det forbauser meg at de til stadighet svikter på kommunikasjon og taktisk framgangsmåte når de kommer i posisjon til å ta upopulære valg. Som vi også skal ha forståelse og respekt for at en myndighet som NBF titt og ofte må gjøre.
Forbundet opplever ofte, og i ganske kraftige ordelag, anklager om hvordan de utøver makten sin. Der mange i sårbare bilsportposisjoner oppfatter at forbundet opererer med maktmisbruk i de mest kontroversielle tilfellene. Dette er reelle, men også til tider ubegrunnede beskyldninger, de får kastet mot seg. Men med tanke på hvor mye tid, penger, innsats og annen dugnad mange frivillige enkeltsjeler legger i sporten, så må NBF bli bedre på å utvise menneskelig forståelse bak de anklagene de får mot seg, og kanskje gå flere runder med seg selv for å finne ut hvorfor folk blir så frustrerte.
Når det nå er utviklet en irritasjon fra KAK, som ikke minst trigger svært sentrale følelser hos en god andel blant klubbens konservative medlemsmasse, så klarer NBF å trykke på alle de gale knappene hva gjelder taktisk kommunikasjon. Og dette trigger også deres allerede eksisterende meningsmotstandere fra andre saker og opplevelser ref de anklagene de ofte møter. Det er ikke nødvendigvis noe galt i ordlyden og intensjonen til NBF-styret i deres forsøk på å lokke KAK inn i en fast medlemsorganisasjon, men framgangsmåten og til tider måten de kommuniserer på står til strykkarakter hvis de ønsker å opptre samlende framfor splittende. Selv om intensjonen er god, så styrker det ikke alltid samholdet å tvinge einstøinger ut av en lek og inn i et større fellesskap de er ukomfortable med, så lenge det ikke er et faktisk problem at de leker for seg selv borte i kroken.
Debatten rundt KAKs posisjon har vedvart i mange år, men plutselig virker NBF.å ha fått det veldig travelt. Styret kunne eksempelvis satt en utløpsdato under årsmøtet i 2022 der KAK, den gang sammen med MA og FMK, ble videre godkjent som «andre organisasjoner» tilknyttet forbundet. Dette i etterpåklokskap, selvfølgelig, ettersom forutsetningene for NBFs styring ble ytterligere forandret etter vedtektsendringene i 2023. Men signalet de sendte ved årsmøtevedtaket i 2022 gjorde at KAK trodde at den eviglange usikkerheten rundt deres framtidige posisjon var lagt død for en god stund framover.
Med det vil de i mine øyne slå en prestisjemessig knockout på eget forbund i sakens kjerne; å dempe støy i en praktisk talt liten sak hvor diskusjonsnivået og debattklimaet har vært forsvinnende elendig til å være en sak av svært lav alvorlighetsgrad for bilsporten i praksis.
Det er å gi unødvendig falsk trygghet og håp hvis NBFs oppriktige ønske er å få KAK organisert i en styrende organisasjon.
Så presterer forbundet nå å bryte sine egne vedtekter under et styremøte i februar i år, hvor de uten årsmøtevedtak stiller ultimatum til KAK om å melde seg inn i en av organisasjonene innen utgangen av året, dersom de skal fortsette å tilhøre bilsporten i 2026 med arrangement, funksjonærer og aktive utøvere. En bestemmelse de forrige uke ble felt for i egen kontrollkomité.
Når NBF etterhvert innser at de har brutt egne vedtekter egentlig allerede før kontrollkomiteens beslutning, og registrerer at KAK er opptatt av at NBF fremmer denne saken under ryddige formaliteter, så har de i stedet innkalt til et ekstraordinært årsmøte som skjer allerede om en drøy måned. To dager før året er omme, og med det legger en reell trussel på gyldigheten for neste års KAK-lisenser. Som er prikken over i-en i den tilsynelatende arrogansen de ikke er tjent med i en sak de på sikt kunne «vunnet» med en ryddigere og mer ydmyk og tålmodig tilnærming.
Forbundet ser på KAKs frykt som ubegrunnet fordi klubben på sitt bakstreverske vis ikke uttrykker noen optimale løsninger rundt de formaliteter som faktisk kunne bidratt til å stilne saken. En løsning som mange mener kalles FMK, da de opererer i en helt annen posisjon enn KNA og NMK. Og det er det andre punktet i konfliktens todelte status.
En løsning forbundet fint kunne lagt til rette for en mer sunn dialog rundt. Tvert imot, så gjør de nye bomskudd i sin mangel på kommunikasjonsevne. I stedet for å haste seg til romjula for å forsøke og fatte et vedtak som setter frivilligheten til KAK på den ytterste prøve, så kunne de kjøpt saken tid nok ved å ta dette til neste årsmøte til våren og forholdt seg til den formaliteten KAK forventer. For igjen - med all respekt - dette er ikke en veldig kritisk sak for den overordnede gjennomføringen av norsk bilsport. Det er ikke hvilken type tilknytning KAK har til NBF som velter lasset for norsk bilsport i 2026.
For om NBF ønsker å trumfe historikk og identitet med rasjonalitet, så kan de jo begynne å se på hvordan de selv er blitt tildelt sportsmandatet fra FIA via KNA. Det er dog en annen betent sak å rippe opp i, selv om denne debatten også har våknet til liv igjen i kjølvannet av KAK-konflikten. Men prinsippene er de samme; hva som veier tyngst av historisk identitet og den praktiske styringen og gjennomføringen av bilsporten.
Det eneste NBF slår i bordet med er et vennligsinnet tilbud om innflytelse for KAK. Et tilbud som klubben selv takker pent nei til og ikke har behov for, og med det stopper også argumentasjonsrekken fra NBF. KAK på sin side synes å overvurdere, for ikke å overformalisere, seg selv ved den løsningen som vil koste dem en tanke prestisje, men være til betydelig løsning for hele sakskomplekset.
Selv om KAK håndterer denne konflikten bedre ved å stå på sitt, hvor vi fortsatt bør anerkjenne klubbens konservative drivkraft, så har KAK i det lange løp mye mer å tjene på å være «the big man» og vise NBF modenhet ved å finne den letteste løsningen som får motparten til å slutte og grine. Samtidig er min oppfatning og mistanke at NBFs til tider arrogante tilnærming til saken bare fyrer oppunder KAKs interne prestisje enda mer.
Selv har ikke FMK ønsket å delta i debatten rundt sakens eskalering den siste uken, men vi vet det har vært dialog mellom KAK og FMK tidligere. Til og med en intensjonsavtale ble tegnet i sin tid, men denne er ikke realisert.
FMK står jo både passende og ironisk nok for «Frittstående Motorklubber» og er en direkte konsekvens av NAF-xit i 2016, der klubber med høy bilsportaktivitet på rekordtid gikk bort fra NAF sentralt sin protest mot bilsporten. I stedet tok de aktive initiativ til å stifte sine egne frittstående klubber med røtter i deres NAF-historikk, kun for å ivareta deres egne interesser for sporten og videreføre deres solide frivillighet for sportens videre aktivitet og vekst.
Akkurat slik KAK selv har operert lengst av alle i hele Norge. Den drivkraften som gjør at KAK fortsatt eksisterer og fremdeles nyter høy respekt for den aktiviteten de står for, det er en tilsvarende drivkraft du også finner hos de andre klubbene som sammen dannet FMK, en ny type paraply som ble slått opp på rekordtid for nettopp klubber uten overordnet eierstruktur som skal ha sin innflytelse på organisasjonen.
Ingen kommer unna som helgen ved å hevde den andres urett. Den som vinner krangelen er den som tross alt klarer å løse den, den som strekker ut den første hånden, den som investerer litt av egen stolthet og prestisje i bytte mot kollektiv ro, og kanskje til og med styrket anerkjennelse og respekt.
Og er det noe KAK signaliserer at de ønsker å være, så er det nettopp frittstående. Det er ikke nødvendigvis noe paradoks i at det da finnes et organ som kan rydde opp i en høyst etterlengtet formalitetsendring fra et forbund som både ønsker, og må etterstrebe, å legge til rette for en ryddig styring av bilsporten.
Den marginale prestisjen det koster KAK, det er én signatur til FMK som blir et ørlite alternativspor inn til den tilknytningen de allerede har i dag, slik jeg har forstått premissene fra FMK. Som nevnt har ikke FMK ønsket å uttrykke seg i debatten i sakens siste utvikling, men jeg har utfordret dem på hvilke krav som stilles overfor KAK for at FMK skal tilby medlemskap. Og hvis det jeg er blitt forelagt også stemmer med virkeligheten, så framstår saken svimlende enkel; FMK krever ingen innflytelse verken på navn og identitet, organisasjon, lisenspapirer, økonomi eller representasjon. FMK blir bare en formalitet på et Excel-ark som NBF også anerkjenner som klubbtilknytning. Og med på FMK-kjøpet kan KAK risikere å få tilbud om bistand til søknadsprosesser om momsrefusjon og de kan bli tilbudt deltakelse i egne interne klubbmesterskap med de andre FMK-klubbene, selv om dette heller ikke er noe krav og pålegg fra FMK. Men selv om FMK tilbyr et fellesskap, så er det fortsatt lov og fullt ut akseptert fra FMK å være en stolt einstøing som det KAK tross alt er.
Så er det opp til KAK hvor mye de skal overformalisere en slik avtale, eller om de innser at det også går an å lukke øynene og undertegne dette papiret under så enkle formaliteter som mulig. Med det vil de i mine øyne slå en prestisjemessig knockout på eget forbund i sakens kjerne; å dempe støy i en praktisk talt liten sak hvor diskusjonsnivået og debattklimaet har vært forsvinnende elendig til å være en sak av svært lav alvorlighetsgrad for bilsporten i praksis. Med det mener jeg at uansett utfall, så vil bilsporten i Norge kunne gjennomføres eksakt som før. At den korteste veien til fred skjer på NBFs opprinnelige premisser, det kan vi forstå er en bitter kamel å svelge, men det vil også føre til at konflikten landes med mest mulig ro i rekkene.
Det er høyst forståelig at KAK ønsker å gjennomføre en saksbehandling med solide formaliteter for å unngå snarveier og hastebeslutninger - som NBF selv later til å operere med - men KAK må selv ta innover seg at de selv kan bidra til ro uten at det koster dem identiteten, historikken og posisjonen de selv ønsker å ivareta, og dertil frykter å miste. Skulle flertallet internt i KAK likevel stemme mot en signatur til FMK, så ligger plutselig ballen igjen hos NBF hvor de må vurdere om dette er en sak det er verdt å kjempe for med dagens vedtekter innabords.
For hvis NBF føyer seg og lar KAK stå der de står, så finnes det fortsatt engasjement utenfor denne sandkassen som ikke vil tie, og det vil fortsatt ulme fra andre kanter i barnehag.. eh, bilsportmiljøet, enn fra NBF direkte. Hvis KAK føyer seg ved å gi en signatur til FMK, så er det kun deres egne som avgjør støyen videre uten at klubbens anerkjennelse, historiske identitet og posisjon som en solid selvstendig klubb vil rokkes ved overhodet.
I barnehagen hjelper det ikke å skylde på hvem som begynte, og hvem som tok igjen. Ingen kommer unna som helgen ved å hevde den andres urett. Den som vinner krangelen er den som tross alt klarer å løse den, den som strekker ut den første hånden, den som investerer litt av egen stolthet og prestisje i bytte mot kollektiv ro, og kanskje til og med styrket anerkjennelse og respekt. Og på den måten blir man bitte litt mer voksen.
Men slik det ser ut nå, så finnes det treåringer som er vesentlig mer løsningsorienterte enn to som har bikket 90.
