Helgens arrangement illustrerer noen av norsk rallys mest fundamentale problemer

Og da snakker jeg ikke om viljen til å arrangere løp eller innsatsen til de frivillige.

Publisert

For først kan vi egentlig ta av oss hatten for nettopp to ting; at noen ønsker og streber etter å sette opp et løp på så kort tid, og ikke minst det å skaffe en dugnadsivrig gjeng som stiller opp og holder humøret, til tross for et nokså ustabilt og til tider ufyselig vær. Jeg skulle gjerne laget en post hvor alle dere frivillige får hyllesten dere fortjener, og det skal jeg love å komme tilbake til ved en senere aktualitet.

(Foto: Simen Næss Hagen / Parc Fermé)
(Foto: Simen Næss Hagen / Parc Fermé)

For først kan vi egentlig ta av oss hatten for nettopp to ting; at noen ønsker og streber etter å sette opp et løp på så kort tid, og ikke minst det å skaffe en dugnadsivrig gjeng som stiller opp og holder humøret, til tross for et nokså ustabilt og til tider ufyselig vær. Jeg skulle gjerne laget en post hvor alle dere frivillige får hyllesten dere fortjener, og det skal jeg love å komme tilbake til ved en senere aktualitet.

Men vi skal altså til Bjerkesprinten. Og en ting er at tidsskjemaet nettopp strekkes og tøyes til det maksimale, slik det gjorde denne værmessig sure lørdagen i slutten av oktober. Slike forsinkelser er selvfølgelig gjenstand for frustrasjon når løpet ble tvunget til å avsluttes etter ni timers gjennomføring. Men hvilke arrangører opplever ikke forsinkelser i tide og utide? Uavhengig av forutsigbarhet for forsinkelsene eller ikke?

En annen ting er hvordan et løp blir lagt opp som sådan. Fra idé og planlegging til siste målflagget er viftet. For hvor gode forutsetninger har man for et vellykket arrangement når alt er skrudd sammen på under en måned? Det er viktig å påpeke at det er et åpent spørsmål, og ikke et retorisk spørsmål. Jeg skal ikke dvele for mye ved dette - men jeg lurer oppriktig på om man som arrangør virkelig klarer å ha full oversikt over alle detaljer og scenarioer i et løp som settes opp på så kort tid. Jeg vil i den forbindelse egentlig gi en uforbeholden hyllest til Bjørn Gulbrandsen og Oslo Motorsport som klarte å skaffe alt av godkjennelser og tillatelser til å arrangere Bjerkesprinten på kort tid i en tid hvor en global pandemi generelt skaper store usikkerheter i samfunnet og ikke minst utfordringene av hensyn til smittevern. Men jeg stusser over hvor god kontroll dere egentlig hadde...

For det er viktig for meg å understreke at jeg selv ikke har vært med å arrangere et løp før. Det er vel noe jeg kanskje burde før eller siden. Det samme gjelder mange av kritikerne på sosiale medier, forøvrig. Derfor er det viktig å ta en egenvurdering på sin egen ekspertise og forutsetning om hvordan et slikt arrangement skal kritiseres for at det skal være noen annen verdi enn at folk oppfatter deg som sutrete og utakknemlig. Forsinkelsen var uutholdelig for mange - bokstavelig talt - der for eksempel jeg selv var nødt til å dra etter fire timer hvor bare tre fjerdedeler av førsteomgang var gjennomført. Jeg hadde ingen ambisjon om å se hele løpet grunnet mitt relativt kompakte tidsskjema privat. Men jeg hadde forventet å se alle bilene minst én gang i aksjon.

Som både bilsportjournalist og selv aktiv utøver på lavt nivå, så er det vanskelig å kritisere noen ene og alene for å sette opp et billøp. Det kryr ikke lengre av bilsportarrangementer i Norge, i hvert fall ikke i annerledesåret 2020, og ett av mine viktigste personlige mantra overfor aktive bilsportutøvere er at man er så ufattelig heldig som i det hele tatt har mulighet til å drive med bilsport.

Nå er det jo slik at forsinkelser og annen negativ utvikling på et arrangement aldri er tilsiktet. Med mindre man er på kanten til å være et ufint menneske som nyter andres vrede, fortvilelse og mistrivsel. Den eventuelle naiviteten skal jeg tillate meg, for de menneskene finnes neppe i en arrangørstab.

Så - hvorfor skjer det i det hele tatt at det arrangement som Bjerkesprinten denne helgen mislykkes så til de grader?

Joda, det er ikke noe gøy å konstatere det - men konfronter meg gjerne om du oppriktig føler at dette var et vellykket arrangement fra start til slutt.

For det er blant annet to områder som sviktet totalt, som det er viktig å ta tak i for bilsporten generelt. For det går utenpå den generelle gjennomføringsevnen til arrangøren. Oslo Motorsport har tross alt svært kompetente folk med tonnevis av arrangementserfaring over flere generasjoner og tiår med bilsport. Og det er altså ikke snakk om årsaken til at sprintløpet måtte stoppes før klokken 21:00 etter en halvtimes forsinket start på tidlig ettermiddagen som er kjernen i det jeg skal ta opp.

For nå er det altså to andre ting det virkelig er på tide at det gjøres grep med på et overordnet plan.

Det tok cirka ti minutter per gang en halmball ble ødelagt til en ny ble erstattet på en sikker måte. Dette var noe av kjernen til de lange forsinkelsene, men langt fra de største problemene som utviklet seg for arrangementet. (Foto: Simen Næss Hagen / Parc Fermé)
Det tok cirka ti minutter per gang en halmball ble ødelagt til en ny ble erstattet på en sikker måte. Dette var noe av kjernen til de lange forsinkelsene, men langt fra de største problemene som utviklet seg for arrangementet. (Foto: Simen Næss Hagen / Parc Fermé)

Først må vi innom tidtakningen, som er det store samtaleemnet i sosiale medier og internt mellom deltakere fra løpet. Hva som gikk feil har jeg ingen konkret formening om, men tidtakingssystemet var altså ikke på plass da løpet skulle starte klokken 13:00, og når det først var satt opp var det altså så store uklarheter i tidene at de overhodet ikke var til å stole på. Det virket altså så ekstremt feilkalibrert hele systemet - og er det noe man virkelig ikke skal sette tippetegn-kryss på under et billøp, så er det altså tidtakningen. Den skal man helst ha like mye tillit til som en høyesterettsdommer.

For dette høres kjent ut, gjør det ikke? Måten tidtakning gjennomføres på, spesielt i norsk rally, framstår såpass uryddig og lite kvalitetssikret at jeg forstår godt at man kan så tvil om hver eneste etappetid som blir satt offisielt i ethvert rallyløp. Minuttfeil er en ting og skjer ofte som følge av enkel menneskelig feilutregning mellom to konkrete klokkeslett, og følgelig enkelt å rette opp i etterkant. Når feilføringen av etappetider begynner å gå utenpå dette, ned på helt ulogiske sekundnivåer, da vil det aldri være 100 prosent sikkert at den tiden du har fått i et rallyløp gjenspeiler det løpet du selv har kjørt. Ikke vet man hvor konsekvent feilene er, heller.

Etterspørslene etter et nytt og mer moderne tidtakningssystem har vært mange og høylytte i mange år. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å kaste bensin på dette bålet, men måten tidene ble overlevert på fra Bjerkesprinten vitner om at vi har et svært lite skuddsikkert system for tidtakning, som det må gjøres noe drastisk med hvis vi skal ha noen form for tillit til resultatene som blir offisielle inn i evigheten. Det kan jo være noe så enkelt som at det utstyret ble satt opp for raskt og upresist under Bjerkesprinten - men likevel er tvilen på kvaliteten på tidtakningen sådd for lenge siden.

I tilleggsreglene stod det følgende: Elektronisk tidtaking med 1/100 sek. nøyaktighet. Uavhengig reservetidtaking vil bli foretatt. Streiker det elektroniske, vil det uavhengige reservetidtakingen være avgjørende for gjeldene klasse.

Et nytt åpent spørsmål fra meg: Hva skjedde med reservetidtakningen? Når det altså viser seg at det sitter førere i dag, ett døgn etter løpet i skrivende stund, som fortsatt ikke vet hvilken plassering de fikk. Men jeg vet om utøvere som skal levere pokalen sin fordi de vet at de har fått feilaktig plassering, og jeg vet om utøvere som først ikke var kvalifisert til avansement i finalesystemet, før de plutselig fikk beskjed om dette først etter at de langt på vei hadde vendt snuta hjemover.

Tidtakningen var altså elendig, og det er ikke opp til meg å hogge hodet til den eller de som står ansvarlig for dette. Men det er viktig at dette blir tatt opp på agendaen på nytt. Og hvis «pris» og «kostnad» for et mer kvalitetssikkert system fortsatt er argumentet for å tviholde på dagens tidtakningssystem, så er konklusjonen egentlig at man aldri kan stole 100 prosent på den offisielle tiden man får oppnevnt til slutt. Det er jo litt kjipt å ha i bakhodet når du kommer i mål og har tapt en sekundstrid over en hel løpsdag.

Så, til neste område, som altså går utenpå det som ene og alene skjedde på Bjerke - men som Bjerkesprinten likevel led enormt av.

For nå er det på tide å ta dette med kommunikasjon på alvor. Min oppfatning og erfaring er at norsk rally generelt har en enorm utfordring på dette planet, og Bjerkesprinten ble dessverre et kroneksempel på hvor mye irritasjon og uro man skaper ved å ha elendig, for ikke å si totalt fraværende, kommunikasjon. Jeg leser og hører fra mange av de jeg snakket med i går at dette altså var tilfelle lørdag, og under Bjerkesprinten skulle det gjenspeile seg noen av de kommunikasjonsproblemene jeg mener norsk rally og til tider norsk bilsport generelt står overfor.

• At de ikke hadde koll på utviklingen i løpet, for eksempel når utøvere skulle fram for å kjøre. Ikke et hyppig problem, da tidskortkonseptet i rally fungerer godt når tidskort benyttes. Men likefullt noe man tar som en selvfølge at arrangøren har kontroll på løpsgjennomføringen når det er én trasé uten transportetappe og uten krav til tidskort som benyttes. Uavhengig om arrangøren selv hadde oversikt over løpet eller ikke grunnet alle hendelser som skjedde underveis, så var det altså en svært begrenset og kronglete form for kommunikasjon med deltakerne - ut ifra de ulike utøverne jeg har snakket med.

• At startnumre ikke var på stell, både for utøverne selv og for dem som hadde nytte av å ha oversikt over utøverne. Det burde i hvert fall være simpel A-B-C å kunne sette opp korrekte startnumre dersom man skal arrangere løp og yte en viss service for deltakere og de som fulgte med på løpet, i tillegg til sin egen interne oversikt. Også dette neppe av hyppig karakter i norsk bilsport, men det illustrerer noen fundamentale kommunikasjonsutfordringer når man ikke har kontroll på noe så vesentlig.

• At jeg leser om utøvere som hadde reist for lenge siden før de plutselig fikk beskjed om at de hadde avansert til finalesystemet. I mine øyne svært grovt at man overhodet ikke har kontroll på sitt eget løp og videreformidling av dette til de som tross alt har betalt for å kjøre. I mine øyne ville jeg følt meg svært snytt.

• At tidtakningen, i tillegg til å være elendig rent teknisk, ble kommunisert ut like elendig, gjør at vi kan kjøre barneidrettsideologi og egentlig bare kåre alle som likeverdige vinnere av dette løpet.

Jeg skal ikke gå inn på hvem som har skyld for det ene og det andre, det er det opp til arrangørstab og de sentrale personene bak spakene å finne ut av selv. Men dette var en anledning å kaste lys på at kommunikasjon er - ironisk nok - underkommunisert i bilsporten generelt. Det er basert på mine egne erfaringer som både utøver og journalist, i tillegg til hva man får servert av både mer og mindre verifiserbare historier over mange år.

Under et rallyløp er det for eksempel ingen form for systemer som offentlig og effektivt varsler om stengte etapper for eksempel på grunn av ulykker eller andre hendelser som fremkaller forsinkelser. Potensielt er dette en stor sikkerhetsrisiko ute på fartsetappene, og ikke bare for å utøve god service overfor dem som er interessert og involvert i arrangementene. Dette handler altså om grunnleggende kommunikasjon.

Generelt i bilsporten er også de offisielle oppslagstavlene mildt sagt elendige, og følger 80- og 90-tallets rutiner. Når det er sagt har koronapandemien bidratt til i alle fall mer digital kommunikasjon, noe jeg la merke til under NM-rundene i rallycross spesielt. Dette har eksistert i internasjonal bilsport i en årrekke, og det skal ikke stå på teknologi og kompetanse. Derfor litt pussig at det må et kinesisk virus til for å oppdage at dette tross alt er ganske lurt, for ikke å si effektivt. For når vi nå skriver enden av 2020 så har disse rutinene altså vært altfor dårlige på et generelt plan her i Norge. Det er altså ikke satt noen form for krav til arrangører at alle løpets dokumenter skal offentliggjøres digitalt, foruten de kravene som kom til enkelte arrangement mens koronaen har herjet. Generelt har kun tilleggsregler, startprogram (som forøvrig manglet digitalt under Bjerkesprinten), startlister og resultatlister blitt lagt ut for allmennheten. Deltakermeldinger og juryavgjørelser, som er minst like viktige dokumenter som nevnt over, er det ingen krav til offentliggjøring digitalt.

Faktisk har jeg opplevd opp til flere ganger sensur av sentrale dokumenter som ikke har noe rettsvern ved seg til å bli tilbakeholdt eller nektet publisering. Personvern har vært et argument flere ganger, argumenter jeg har fått tilbakevist fra både jurister og fagforeninger i mediebransjen som en saklig begrunnelse. For eksempel fikk jeg altså nekt i å publisere listen over førere som hadde kjørt for fort på gjennomkjøring under Numedalsrally i år, hvor «personvern» var argumentet for at denne informasjonen skulle tilbakeholdes. Som om ikke dette uansett kommer fram da tidsstraffene skulle deles ut dagen etter. Dette påpeker jeg altså nå for å illustrere hva jeg mener med en totalt fraværende og elendig kommunikasjonsutøvelse fra høyere hold i norsk bilsport.

Mangel på kommunikasjon skinner også til en store gullmedaljen når det brygger opp til uenigheter og konflikter mellom utøvere for forbund, hvor man gjerne ønsker avklaring før konflikten potensielt eskalerer. Disse eksemplene dukket opp spesielt i sakene jeg undersøkte vedrørende Kjær-konflikten i 2018 og E85-bråket i nasjonale klasser for få uker siden, og jeg hører stadig om liknende tilfeller i andre saker hvor jeg ikke har satt meg inn i detaljene. Men gjengangerne går altså på trenering av henvendelser og vag respons uten substans, og dette forsterker hele problematikken rundt kommunikasjonen som finnes - eller nær sagt ikke finnes - i norsk bilsport. For hvis man tror at dette er oppskriften på å redusere konflikter, uenigheter og mangel på tillit, så har man altså grunnleggende problemer med sin egen kommunikasjon.

Alt dette velger jeg nå å belyse fordi kompetansen og rutinene på kommunikasjon på et helt grunnleggende og generelt plan er så begrenset at det er på grensen til flaut.

Hva som gikk galt med gjennomføringen av helgens Bjerkesprinten, det skal arrangørene hos Oslo Motorsport fint få finne ut av på egenhånd, forhåpentligvis etter konstruktiv dialog med de rette personene. Så vil jeg først og fremst takke arrangøren for at de turte å arrangere løpet med så kort planleggingstid, og ikke minst takke for at arrangøren med et såpass mislykket løp aktualiserte flere problemområder som definitivt må tas tak i på et høyere nivå i norsk bilsport.

Powered by Labrador CMS