Howard's corner: Lewis Hamilton - jeg bøyer meg i hjelmen

For andre gang i karrieren forsvarer han tittelen den påfølgende sesongen. Løpet i Mexico ble ikke et typisk Hamilton-løp. Men en fjerdeplass holdt, siden hans eneste utfordrer sammenlagt, Sebastian Vettel i Ferrari, måtte vinne løpet – men endte som nummer to.

Jeg må innrømme at jeg ikke har vært en stor fan av Hamilton tidligere. Ikke på grunn av kjøringen, men på grunn av feil måte å opptre på i en del situasjoner - til en i hans posisjon å være. Posisjon - ikke bare som en idrettsutøver, men en svært god en – og en som derfor veldig mange ser opp til. Ikke bare tilhengere av Formel 1, men også folk - spesielt unge - i sosiale medier, der briten har vært svært aktiv. Til tider har han i mine øyne opptrådt umodent og som en diva, som blant annet har vært usjenert med å vise fram hva stor rikdom kan bringe med seg.

Det har vært flere kontroverser – både sportslige og utenomsportslige – gjennom hans karriere i Formel 1. Under Grand Prix-helgene de siste sesongene der det har buttet litt synes jeg han har opptrådt som en dårlig vinner og en dårlig taper. Et dårlig forbilde for unge. Han virker å surne litt for fort når ting ikke går hans vei. I tillegg er det lettere å mislike de som vinner hele tiden, enn de som opplever triumf sjeldnere.

Men i år synes jeg noe har skjedd. Og så har jeg blitt litt eldre og mer reflektert, jeg også. Da lar man de tingene som egentlig ikke betyr noe i det lange løp passere. Hamilton er ingen A4-personlighet. Han har interesser utenfor kontortidene sine. Det skal han da få lov til å ha. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg tidligere har mislikt føreren Hamilton på grunn av alt som skjer utenfor banen. Jeg har mikset alt sammen og så gjort meg opp en mening. Men faktum er at bak rattet – der fokuset mitt som fan bør ligge - gjør han omtrent alt riktig.

Det høres kanskje rart ut, men ettersom månedene har gått denne sesongen så synes jeg Hamilton har modnet på riktig måte. Han oppfører seg mer i stil med slik jeg synes at vinnere og forbilder innenfor idrett skal opptre og framstå. Ingen kan ta fra han de tidligere merittene hans, men nå endelig synes jeg at personligheten og helhetsinntrykket av mannen står i stil med suksessen.

Nå skal det sies at i den siste halvparten av denne sesongen så har han og laget omtrent kun opplevd suksess – og det er ikke i medgang man viser sine sanne farger. Denne sesongen har vært nokså feilfri, men jeg husker ennå tilbake til Storbritannias Grand Prix, der Mercedes beskyldte Ferrari for interessant taktikk – i negativ forstand.

Likevel virker Hamilton nå mer stødig, mer fornøyd, mer voksen enn jeg kan huske å ha sett han på de to siste sesongene. Kanskje måtte det såpass mange verdensmestertitler til for å se han i et nytt lys – som en ekte legende og mester. Når du vinner fem verdensmesterskap – da gjør du noe riktig. Samtidig er det rart å endelig kalle han voksen når han har blitt 33 år, men slik føler jeg det.

Etter hvert har jeg også blitt mer kjent med hele historien hans og hva han har vært igjennom for å komme dit han er i dag. Han og faren fikk blikk - og helt sikkert blikk som så ned på dem – da de møtte opp på go-kart banene for å delta i løp da Hamilton var ung. Omringet av hvite. Han ble den første mørkhudede føreren da han ankom Formel 1 i 2007. Noen tilskuere og fans av sporten - heldigvis i mindretall - kom med rasistiske bemerkninger fra tribunene og på nettet.

Ja, han har en historie og karriere – så innholdsrik og til tider kontroversiell til at det trengs en egen blogg for å dekke alt. Men jeg kan bare si såpass som at når alt han har opplevd for å komme dit han er i dag ble klart for meg, så veier de positive og viktige tingene tyngre enn de negative. Jeg ser nå at min kritikk av Hamilton egentlig ikke har vært berettiget og derfor stopper den her. Rettere sagt for et par måneder siden.

Reisen fra Stevenage i England som barn til en av historiens beste Formel 1-førere har vært intet annet enn utrolig. I en sport der porten inn stort sett er reservert for de mer privilegerte og ressurssterke vokste Lewis Carl Davidson Hamilton opp i kontrastfylte og mindre gode kår.

Sammen med sin far Anthony begynte Hamilton å leke med radiostyrte biler som fireåring. Imponert over hans øye-hånd koordinasjon kjøpte far Hamilton etter hvert en go-kart bil til sønnen og kapp-kjøring ble en helgeaktivitet. Faren hadde på et tidspunkt fire jobber samtidig for å finansiere drømmen til sønnen – som fra han var fem år var å bli som brasilianske Ayrton Senna, en racerfører på det aller høyeste nivået.

Faren ville ikke at sønnene hans skulle oppleve den samme vanskelige oppveksten som han selv. Han skrapte derfor sammen penger der han kunne for at Lewis og broren Nicolas – som er handicappet, men i dag også en konkurrerende racerfører – skulle få muligheten til å lykkes.

I 2001 begynte karrieren i formel-seriene på lavere nivå for Hamilton. Seks år senere debuterte han i Formel 1 – for McLaren. Sesongen etter ble han verdensmester for første gang, bare 23 år gammel. Foran 2013 valgte Hamilton å gå til et - på den tiden - middels presterende Mercedes-lag.

Kjør fram til nåtid og du finner ingen andre lag like suksessfulle som tyskerne i denne perioden. Fem verdensmestertitler til Hamilton. Fire verdensmestertitler for konstruktører til Mercedes – og kanskje den femte i år. Et seiershegemoni som begynte i Hamiltons andre sesong hos Mercedes: I 2014 – etter fire års dominans av Red Bull og Sebastian Vettel.

71 Grand Prix-seire fra 81 pole positions og løpsstarter fra første startspor. Det er god gjennomføring. Forbildet hans gjennom oppveksten var Ayrton Senna – brasilianeren med tre verdensmestertitler. Hamilton tangerte det antallet i 2015. Tenk å ikke bare nærme seg og matche – men overgå din største helt og føreren du har sett opp til og som har drevet deg framover til å bli verdens beste i din idrett. Prøv å forestille deg følelsen det gir.

Og siden har han bare fortsatt. Han har bare fortsatt å se seg framover – som uansett er en fordel når man kjører bil. Han har utlignet Juan Manuel Fangio – den første virkelige legenden i Formel 1 med fem verdensmestertitler fra 1950-tallet.

Etter hvert som denne sesongen har blitt eldre har det blitt synliggjort at vi definitivt er med på reisen til en av sportens aller største og nyeste legender. Om man ikke synes det var tydelig nok fra før, riktignok. Årets sesong har framstått litt som et løp mellom haren og skilpadden. Ferrari har vært mer hissige og viste seg fram tidlig i sesongen. Man trodde kanskje at sesongen skulle ende opp annerledes enn den nå har gjort.

Ferrari har nærmet seg som utfordrer, men Mercedes og Hamilton har de siste sesongene fått så mye rutine at de vet at et mesterskap utkjempes over en hel sesong. Det er en maraton over flere måneder. De vet hva som skal til for å vinne.

Bak Hamilton står et tusentall ansatte i Mercedes som hver skal ha sin del av æren for suksessen. De jobber med å bygge de to bilene som Hamilton og hans lagkamerat – finske Valtteri Bottas - får æren av å ta med ut på banene verden over i løpet av sesongen og leke seg med i stor hastighet. Formel 1 er en lagsport. Hamilton understreker det etter hver seier. Man vinner ikke mesterskap med en dårlig eller middels bil.

Ennå virker Hamilton å ha flere sesonger i seg. Etter å ha sett konsept-tegninger tidligere i år uttalte han at han ser fram til ny-designede bilene i 2021. Det ligger nok noe i de ordene. Briten kommer ikke til å gi seg ennå. Han er fortsatt god for flere sesonger. Lewis Hamilton elsker å kappkjøre.

Og ikke bare det. Slik Mercedes framstår per dags dato – og slik Ferrari etterhvert har sett ut denne sesongen - kan jeg faktisk ikke se hvem som skal klare å stoppe Hamilton fra å nå seks og kanskje syv sammenlagtitler over de kommende årene. Jeg tror ikke han er fiksert på å utlikne Schumachers syv. Men jeg tror han kommer til å klare det.

Det har skint igjennom hele karrieren: Hans argeste konkurrent har alltid vært og vil alltid være han selv.

Lewis Hamilton – du som er så stødig i det norske språk - gratulerer så mye med din femte verdensmester-tittel. Den er fullt fortjent og måtte din pågående karriere i Formel 1 fortsette med den beste helse så lenge du selv ønsker det!

For å vri litt på et uttrykk udødeliggjort av skiløper Heidi Weng: Jeg bøyer meg i hjelmen!

Håvard