Ole Bardahl – fra Trondheim til Indianapolis Motor Speedway

RACING: Nordmenns interesse for storløpet Indianapolis 500 har den siste tiden økt, naturlig nok grunnet Dennis Haugers deltakelse denne våren. 

Løpet har en sterk historie – også sett med norske øyne. Velkjent er norske Gil Andersen, og Parc Fermé har tidligere omtalt Tom Sneva og Carl Forberg. En annen norsk Indy 500-historie starter i Trondheim, involverer selveste Enzo Ferrari, og har fremdeles stor innflytelse på motorsport i dag med en sterk tilknytning til Norge. 

Vi skal til selskapet Bardahl, som fortsatt er en stor aktør innenfor motoroljer og smøremidler, men deres Indianapolis-historie er ikke like kjent. En av deltakelsene skjedde med ingen ringere enn Enzo Ferrari som pådriver. 

Før vi kommer til Enzo Ferrari må vi skru tiden tilbake til begynnelsen, for å se på hvordan en tilsynelatende ordinær nordmann innen få år skulle få samarbeide med selveste il Commendatore - under et av verdens største sportsbegivenheter.

Mannen fra Trondheim

Historien starter med Trondheimsmannen Ole Bardahl. 20 år gammel valgte han å forsøke lykken i USA – pakket sammen, og dro fra Trondheim over Atlanterhavet. Lite visste han da, at han om få år skulle bygge et imperium – av oljer og smøremidler.

– Han kom til USA med 30 dollar i lommen, og kunne heller ikke språket. Han var hardtarbeidende, og begynte å arbeide blant annet som tømmerhogger og på jernbanen. Etter hvert startet han å legge gulv, og deretter også å bygge hus. Han gjorde det ganske bra, og bygde rundt hundre hus bare her i Seattle, forteller Eric Bardahl Nicolaysen til Parc Fermé.

Eric Bardahl Nicolaysen er barnebarnet til grunnlegger Ole Bardahl, og fungerer i dag som driftsdirektør for selskapet Bardahl fra deres hovedkontor i Seattle. Bardahl Nicolaysen er sønn av Ole Bardahls amerikanske datter, imens faren hans er født og oppvokst i Norge. Dermed har han fortsatt sterke røtter til Norge, og ferierte her senest forrige sommer.

– Jeg var faktisk i Norge i to uker i juli denne sommeren. Jeg har fortsatt familie i Trondheim og Oslo. Jeg kan fortsatt forstå litt norsk, men ikke så mye nå lenger. Vi var faktisk også en ukes tid i Tromsø denne sommeren, fortsetter han.

Samtidig som Ole Bardahl var i etableringsfasen i USA, og i ferd med å lære språket, deltok han også på kjemi-undervisninger. Her ble han kjent med en kjemiker, som blant annet hadde utviklet oppskrifter for såper og tilsetningsstoff for motoroljer. Sammen startet dem selskapet som senere skulle omdøpes Bardahl, men som i starten het Pacific Products. Året etter overtok Ole Bardahl hele selskapet, og endret følgelig navnet til det vi kjenner i dag.

Indianapolis-debuten

Dette er historien bak den norske storsponsoren til Sebastien Loeb

Ole Bardahl valgte tidlig å markedsføre produktene sine gjennom motorsport, men med lavt budsjett i oppstartfasen ga han ofte bort produktene sine til førere – mot at dem reklamerte for ham. Bardahl startet derfor å markedsføre produktene sine gjennom de lavere klassene innenfor amerikansk motorsport, men ikke kun for eksponeringen. Selv om interessen for motorsport ble etablert gjennom selve markedsføringen, var det også andre grunner til at mannen fra Trondheim valgte nettopp denne arenaen for produktene sine.

Det var nemlig gjennom motorsport at Bardahl fikk testet og utfordret produktene til det maksimale. Et av forsøkene til Bardahl har vært omtalt flere ganger tidligere, og er kjent under navnet «No-Oil run».

Forsøket gikk helt enkelt ut på å fylle en oljetank med Bardahls olje, for så å tømme denne igjen etter få minutter. Deretter skulle det kjøres en lengre distanse – uten olje. Etter testen skulle en se etter eventuelle skader på motoren, og hvordan Bardahls produkter reduserte disse – sammenlignet med ordinære motoroljer.

Rekorden for Bardahls forsøk stammer fra 1999, da en tilbakela 1.300 kilometer uten olje, uten overoppheting og motorhavari. Likevel ikke å anbefale for privatpersoner.

– Ole valgte racing da han både fikk testet produktene sine skikkelig, og at det også ga eksponering og reklame. Han visste at bilentusiaster, som også var til stede under billøp, var målgruppen for flere av produktene hans.

Gjennom markedsføring og omtale innad i miljøet ble Bardahl etter hvert et kjent og veletablert navn, og var allerede i 1950 å finne under Indianapolis 500 – for første gang.

Amerikanske Myron Fohr stilte i 1950 til start i det flere bare omtalte som «Bardahl Special». Kjøretøyet var i realiteten en Marchese-Offenhauser, som var tungt sponset av Bardahl selv, og til slutt fullførte løpet på 11. posisjon. Dette var likevel bare begynnelsen på Bardahls tilstedeværelse i det amerikanske storløpet.

I årene som fulgte lot flere av deltakerne seg sponse av Bardahl, og dermed var flere av bilene i løpet også dekorert og utstyrt med Bardahls produkter. På 50- og 60-tallet var det norske navnet svært synlig, både under Indianapolis 500 men også under andre motorsportbegivenheter. Og da en ikke ukjent italiener ved navn Enzo Ferrari ønsket å forsøke lykken i USA i 1956, var det med nettopp Ole Bardahl ved sin side.

Bardahl-Ferrari

– Ifølge bestefaren min Ole, ble det kontakt mellom oss og Enzo Ferrari, som sendte over en hel gjeng med sine mekanikere og ingeniører. Enzo insisterte på at de skulle tune bilen for Indy selv, imens de egentlig var mer vant til vanlige baner. De var ikke vant til ovalbaner, og lyttet ikke til ovalbane-teknikerne om hvordan de burde forberede bilen, forteller Bardahl Nicolaysen.

Ferrari forsøkte å mestre ovalbanen på Indianapolis Motor Speedway allerede i 1952, uten særlig lykke. Da italienerne igjen ønsket å forsøke seg i 1956, var det med ingen ringere enn Giuseppe Farina bak spakene. Ferrari hadde riktignok enda en bil med, men det var Formel 1-verdensmesteren fra 1950 det var rettet mest oppmerksomhet rundt.

Bakgrunnen for at valget falt på nettopp Bardahl, var kvaliteten på oljen selskapet var kjent for. Bardahls egen olje ble naturligvis benyttet under Ferraris forsøk, og var av mange regnet som en suksessoppskrift på forhånd. Ferrari-bilene ble i tillegg utsmykket med Bardahl-dekaler, og ble attpåtil registrert under navnet «Bardahl-Ferrari» på startlistene.

Det er også verdt å merke seg at Indianapolis 500-løpene var tellende i førermesterskapet i Formel 1 mellom 1950 og 1960, selv om disse ble kjørt under et annen teknisk regelverk. Dette var også noe av grunnen for at enkelte Formel 1-førere var å finne på startlistene i denne tidsperioden, for å sanke poeng til mesterskapet sammenlagt.

Ettersom Ferrari-teamet ikke ønsket å lytte til ovalbane-sakkyndige ved preparering av bilene, endte også forsøket med liten suksess. Hverken Farina eller annenfører Baldwin lykkes med å kvalifisere seg til selve løpet. Dermed forsvant Ferrari fra amerikansk bilsport og Indianapolis 500, helt til dem igjen forsøkte seg på midten av 80-tallet. Denne gang med en bil tilpasset for amerikansk racing. Forsøket resulterte i Ferrari 637, som av ulike grunner likevel aldri ble benyttet i Indianapolis 500.

Selv om samarbeidet med Ferrari ikke ble like suksessfullt som en hadde håpet, har Bardahl likevel flere gode resultater å se tilbake på i deres Indianapolis-historie. Blant annet en andreplass med Christian Fittipaldi fra 1995. Et annen høydepunkt kom under 1966-utgaven, hvor føreren Lloyd Ruby ledet 68 av de 200 rundene i en Eagle - sponset av Bardahl. Tekniske problemer sørget imidlertid for at seieren aldri ble et faktum.

Eric Bardahl Nicolaysen anslår at Bardahl har vært til stede under Indianapolis 500 rundt 20-25 ganger. Størst tilstedeværelse hadde selskapet imidlertid på 50- og 60-tallet.

– I Indy-racing har vi aldri selv eid bilene, men har sponset en rekke team som har søkt etter sponsorer, forteller Bardahl-Nicolaysen.

– Hvordan ser fremtiden ut, returnerer dere en dag som sponsor i Indy?

– Det er ikke godt å si om Indy. Vi sponser en del annet og fokuserer også på litt mindre skala, blant annet hos yngre førere som nettopp har startet. Vår italienske distributør er store innenfor motorsykkelracing, imens franskmennene er tyngre inn i bilsporten.

Bardahl har også banet vei for amerikanske selskaper som ønsket å investere midler innenfor motorsport, mye grunnet en rettsak som pågikk på 60-tallet - med Ole Bardahl som pådriver.

– På tidlig 60-tall, kom skattemyndighetene etter bestefaren min og selskapet hans. De mente at han brukte for mye penger på racing, og at det ikke var lovlige forretningsutgifter som lot seg trekke fra som kostnader. Da tok ham dem til retten, og vant. Det satt presedens, som tillater selskaper å bruke en milliard, eller mer, på racing om dem ønsker, fortsetter Bardahl-Nicolaysen.

Trondheimsduoen

En annen kjent nordmann som gjorde det stort i USA, var Kjell Qvale. Kjent som både bilimportør, forhandler og en sentral skikkelse under utviklingen av sportsbilen Jensen-Healey, var Qvale også født og oppvokst i Trondheim. Qvale var dermed kjent innenfor bilindustrien og da muligheten om å stille eget lag i Indianapolis 500 kom, var han ikke sen med å gripe sjansen.

Trondheimsmannen stilte til start både i 1964 og 1965, uten særlig suksess. Qvale forsøkte også å kvalifisere én bil til løpet i 1963, uten at det lykkes. Det var imidlertid ikke hvilken som helst fører, og også bilen var spesiell. Qvale hadde hyret Formel 1-fører Pedro Rodriguez til å kjøre Jack Brabhams gamle Cooper, som han kjørte under 1961-utgaven av løpet. Men, forsøket endte i kvalifiseringen og meksikaneren kvalifiserte seg ikke til selve løpet. 

1965 ble likevel året hvor Ole Bardahl gikk med på å sponse én av Qvales tre biler i løpet, med Jerry Grant bak rattet. Deltakelsen endte imidlertid etter 30 runder, med tekniske problemer. Samarbeidet ble ikke videreført innenfor Indianapolis 500, da Qvale ikke stilte lag i årene etter dette. Forsøket ble likevel en av de mest norske deltakelsene en har sett gjennom løpets rike historie.

Moderne Bardahl

Bardahl har i nyere tid fokusert på andre grener innenfor motorsporten, men dukker fra tid til annen opp på biler også i IndyCar-sirkuset. Selskapet med røtter fra Norge var blant annet svært synlige under årets Dakar Rally, hvor dem har WRC-profilen Sebastien Loeb som ambassadør. I tillegg var Johan Kristoffersson og norske Ola Fløene sponset av Bardahl, som en del av teamet til nettopp Loeb. Men også flere tidligere Formel 1-førere har vært forbundet med Bardahl gjennom årene.

– Vi sponset blant annet Dan Gurney, og vi sponset også en del under løpene på banene. Om du har sett filmen Ford v Ferrari, ser du Bardahl-reklamene rundt hele banen. Legg merke til det neste gang du ser filmen, forteller han.

Den tidligere Formel 1-verdensmesteren Emerson Fittipaldi var også i lang tid knyttet opp mot Bardahl, og har flere ganger kjørt med deres navn – både på kjøredress og på bilen. Da Fittipaldi konkurrerte i Formel 2, sesongene 1970 og 1971, var Bardahl godt representert, da selv teamet til Fittipaldi het «Team Bardahl».

Selskapet var også representert under 2025-utgaven av Pikes Peak, hvor det attpåtil ble seier i Unlimited-klassen.

– Det var sterk vind på toppen av fjellet, slik at kjøreruten ble forkortet. Vi lå til og med an til å slå rekorden for løpet, men. Våre italienske partnere er veldig gira på å komme tilbake, for å se om vi kan slå rekorden. Så, vi er nok tilbake neste gang, avslutter Eric Bardahl Nicolaysen.

Grunnleggeren Ole Bardahl ble i 2014 innlemmet i Motorsport Hall of Fame of America, og fikk til og med St. Olavsmedaljen her hjemme for sitt arbeid i USA i 1973. Foruten satsinger i bilsport, oppnådde han også stor suksess med motorbåter – og er spesielt kjent for Miss Bardahl Hydroplane, som innkasserte flere store mesterskapstitler på 50- og 60-tallet.

Ole Bardahl returnerte flere ganger til Norge etter at selskapet tok fart, og feiret blant annet 17. mai 1953 i hjembyen Trondheim. Selv etter Ole Bardahls bortgang i 1989, har selskapet fortsatt satsingen innenfor motorsport – og har fremdeles en sterk tilknytning til Norge med barnebarnet Eric Bardahl Nicolaysen i sjefsstolen.