Kjente, glemte og ukjente norske historier fra Indianapolis 500
Storløpet Indianapolis 500 har en lang og rik historie, og faktisk også flere norske innslag i årene som har gått. Parc Fermé har tatt en titt på flere av dem - noen kjente, og noen ukjente.
Publisert
Sist oppdatert
RACING: Indianapolis 500 er regnet som ett av motorsportårets høydepunkter, og det er ikke uten grunn. Bare løpsdagen alene trekker store mengder mennesker, både til tribunene, men også til fjernsynet. Om lag 350.000 mennesker var til stede under 2025-utgaven, samtidig som syv millioner fulgte løpet på den amerikanske TV-kanalen FOX. Grunnet den store publikumsoppslutningen, regnes Indianapolis 500 dermed som verdens største enkeltstående sportsarrangement.
Du har kanskje hørt om Gil Andersen? Men, Norge har langt flere innslag i Indianapolis 500 opp gjennom årene enn som så. Parc Fermé har tidligere omtalt Tom Sneva, Carl Forberg og Ole Bardahl, men historien har mer å by på.
Lang historie
Historien er lang, noe som er naturlig for et løp som har eksistert i over 110 år. Løpet har blitt arrangert bortimot årlig siden oppstarten i 1911, med få unntak. Årene 1917 og 1918 ble deler av Indianapolis Motor Speedway benyttet som rullebane for fly som deltok under den første verdenskrigen - og var følgelig stengt for løpskjøring. Løpet returnerte igjen i 1919, og ble holdt hvert år frem til en ny verdenskrig brøt ut. Årene 1942 til 1945 var det på ny en pause i gjennomføringen av løpet, før en til slutt var tilbake i 1946. Frem til i dag er løpet fast inventar i mai måned, og 2026-utgaven markerer samtidig at løpet gjennomføres for 110 gang.
Fra 2026-utgaven har også Norge en representant blant de gjeveste førerne. 23 år gamle Dennis Hauger stiller til start, hele 110 år siden forrige norskfødte fører gjorde det samme. Dermed skulle en kanskje tro at Norge ikke har særlig historie innenfor et av klodens største billøp, men det er ikke helt rett.
Én av det mest kjente bilsporutøverne fra Norge gjennom tidene er Gil Andersen. Mannen fra Horten som deltok i det første Indianapolis 500-løpet tilbake i 1911, og fortsatte deltakelsen i de seks påfølgende årene. Hans beste resultat var tredjeplassen i 1915, og pole position i 1912. Andersen omtales ofte som den eneste nordmann og norskfødte som har deltatt i Indianapolis 500, før Dennis Hauger i mai tar fatt på utfordringen. Det som imidlertid ofte glemmes er at Andersen slett ikke var den eneste norskfødte føreren under sitt siste løp i 1916.
Reserveføreren
Dersom en tar en titt på resultatlistene fra 1916, viser denne kun ett norsk etternavn. Det gjemmer seg likevel en liten hemmelighet bak denne, og da spesielt bak mannen som fullførte løpet på tiende posisjon. Her står amerikaneren Ora Haibe oppført, men det er en sannhet med modifikasjoner. Haibe startet nemlig løpet, men fullførte ikke selv.
Løpet ble fullført av norskfødte Swan Ostewig, eller Sven Fredriksen Østevik som han het før han flyttet fra Norge. Født og oppvokst i Kopervik i dagens Karmøy kommune, i 1884. Som ung emigrerte Østevik og familien til USA, som så mange andre nordmenn på denne tiden. Ikke bare var det vanlig å emigrere over Atlanterhavet, men det var også vanlig å endre navnet ved ankomst til USA.
Slik endte det også at Sven Fredriksen Østevik, ble til Swan Ostewig.
Etter hvert som Swan Ostewig vokste til, vokste også interessen for motoriserte kjøretøy. Han åpnet etter hvert sitt eget verksted i Lee County, i delstaten Illinois, før han senere også startet å konkurrere. Ostewig klatret sakte, men sikkert oppover i klassene, og da året viste 1915 sto han til start i det amerikanske mesterskapet for formelbiler. Selv om suksessen lot vente på seg, var det ikke desto mindre imponerende at han samtidig arbeidet med å konstruere sin egen bil.
Ostewigs store mål var å måle krefter mot de amerikanske storhetene innenfor racing den gang, men ikke bare som fører – også som bilbygger.
Da startlistene for 1916-utgaven av Indianapolis 500 ble offentliggjort, sto mannen fra Kopervik oppført – men ikke som fører. Ostewig hadde nemlig konstruert sin egen bil for anledningen – en Ostewig Special. En avisartikkel fra hjemstedet Lee, beskriver prosessen rundt byggingen.
Ostewig konstruerte bilen på egenhånd, med hjelp av fire kamerater. Motoren, med fire sylindre, skal han ha betalt 12,50 amerikanske dollar for, og bilens fjæring ble laget av en lokal smed. Som mekanikere og medhjelpere hadde Ostewig med seg de samme fire kameratene fra hjembyen, i depotet. Samtidig hadde han hyret inn tidligere nevnte Ora Haibe, som sjåfør, som med dette fikk sin Indianapolis 500-debut.
Da 1916-utgaven av Indianapolis 500 sto for tur, var Swan Ostewig på plass. Planen var at nevnte Ora Haibe skulle kjøre hele distansen, og om mulig fullføre løpet. Slik ble det imidlertid ikke.
Gyllen mulighet
Midtveis i løpet fikk Haibe trøbbel med styringen på bilen, og satt kursen inn mot depotet. Utfordringene med bilen resulterte i at Haibe ikke ønsket å fortsette løpet, slik tilstanden var. Norskfødte Ostewig hoppet dermed inn i førersetet som erstatter, og freste ut på banen igjen – med halve distansen igjen.
Ostewig holdt bilen sammen, styringen i sjakk og da målflagget til slutt ble hentet ut og 120 runder var over, kjørte Ostewig over målstreken på 10. plass – med egenkonstruert bil.
Sesongene som fulgte ble amputerte, mye grunnet krigen som herjet i Europa. Indianapolis Motor Speedway ble omgjort til flyplass for amerikanske tropper, og selve løpet returnerte ikke før i 1919. I 1917 ble det likevel holdt et løp, som på flere måter skulle fungere som en erstatning for Indianapolis 500. Løpet het Sharonville Sweepstakes 250 og ble holdt i byen Cincinnati.
Etter suksessen fra året før, sto Swan Ostewig igjen til start – med egenkonstruert bil. Selve løpet forløp likevel ikke helt slik en skulle ønske. Resultatlistene fra løpet viser at Ostewig brøt løpet, grunnet brann. Da han en måned senere forsøkte å kvalifisere seg til et annet løp i mesterskapet, lykkes han ikke med det. Her endte også Indy-karrieren til Ostewig – med ett offisielt Indianapolis 500 å se tilbake på.
Like vel en norsk Indianapolis 500-historie som absolutt er verdt å nevne, men beklageligvis ofte glemmes. Dennis Hauger blir med andre ord ikke den andre norskfødte deltakeren under 2026-utgaven, men den tredje.
Ellingboe
Den norske historien slutter imidlertid ikke her. Få år senere, nærmere bestemt i 1921 var det på nytt klart for en «nesten norsk» fører. Denne gang Julian Ellingboe, eller Jules Ellingboe som han ble registrert som. Ellingboe var født og oppvokst i den amerikanske delstaten Minnesota, men foreldrene kom fra norsk slekt – og moren var attpåtil født i Vang i Valdres. Ellingboe deltok i seks Indianapolis 500-løp. Han fullførte imidlertid kun én gang, i 1924 med en ellevteplass.
Bilbyggeren
Født som Josef Sildnes på Eide i Møre og Romsdal og kjent som bilbygger i USA – og spesielt amerikanske formelbiler. Sildnes emigrerte som ung til USA, og ble etter hvert en eminent skikkelse i racing-miljøet - der under navnet Joe Silnes. Historien om Silnes var nærmest helt ukjent i Norge, før bladet NMV fortalte historien – over flere deler.
Silnes bemerket seg tidlig som både racerbilbygger og karosserireparatør, og er å finne på flere startlister til Indianapolis 500 gjennom 40- og 50-tallet. Norskfødte Silnes var imidlertid ikke bare å finne på storløpene, da han også var delaktig i konstruksjon av biler til det amerikanske mesterskapet for formelbiler, samt mindre klasser.
Et artig norsk innslag fra 1951 kan nevnes, hvor Silnes var med på konstruksjonen av Chuck Stevensons bil for løpet – som i tillegg ble sponset av selskapet Bardahl. Oljeselskapet med norsk opprinnelse skal nevnes flittig senere i artikkelen.
Silnes bemerket seg også på slutten av 60-tallet, og da spesielt under 1969-utgaven av løpet, hvor en bil bygget av Silnes hadde store muligheter for å vinne løpet. Bilen, en Mongoose/Offenhauser, ble håndtert av amerikaneren Lloyd Ruby, som i tillegg til Indianapolis-deltakelser, har en solid karriere bak seg. Ruby ledet totalt 11 runder, fordelt over to perioder – før et uhell under et depotstopp sendte Ruby ut av ledelsen og løpet.
Joe Silnes restaurerte på sine eldre dager også flere biler for Indy-museet, og besøkte Norge opptil flere ganger – før han døde i 1993.
Herfra skrur vi tiden frem til 50-tallet, som også skulle bli et meget innholdsrikt ti-år for norske innslag. Men, før vi ankommer 50-tallet – må vi ta med en kort historie fra 1946.
«Kjæresten til»
For de av leserne som synes det er for lite «kjæresten til»-stoff i artikkelen, og muligens også savner Formel 1-sendinger hvor førernes bedre halvdeler får skjermtid, følg med her.
Før vi ankommer 50-tallet, må vi altså først innom et norsk innslag under 1946-utgaven av Indianapolis 500. Tyske Rudolf Caracciola var på dette tidspunktet en meget prominent fører, og hadde flere seiere og titler på merittlisten. Caracciola hadde sin storhetstid på 30-tallet, hvor han vant flere europamesterskap i det som den gang var europamesterskapet for formelbiler.
Tyskeren ble invitert til å prøve seg i Indianapolis 500 i 1946, men forulykket under treningen og fikk følgelig ikke kvalifisert seg til selve løpet. Konen til Caracciola var imidlertid også med over. Hun het Alice Trobeck og var halvt norsk.
Pace Car fra Kristiansund
1950-tallet markerte også en annen manns debut i Indianapolis 500. Amerikanske Carl Roy Forberg, som i 1951 kjørte sitt første og eneste Indianapolis 500-løp. Forberg hadde to norske foreldre, som begge opprinnelig var fra Skjåk. Parc Fermé har tidligere skrevet om historien til Forberg, med skildringer fra etterkommerne hans.
Året etter fant også en annen norsk begivenhet sted, som tidligere ikke er omtalt i Norge. Indianapolis 500 innledes normalt med oppvarmingsrunder, hvor førerne ledes av en såkalt «pace car». Det er når denne bilen vender av banen og inn i depotet, at løpet settes i gang for alvor. I 1952 var det på samme måte. Den gang ble det benyttet en Studebaker Commander, og mannen som fikk æren av å kjøre denne var daværende vise-president av bilmerket Studebaker.
Det var ingen ringere enn P.O Peterson, eller Peter Olai Peterson som han egentlig het. Peterson var ingen småfisk i datidens bilindustri i USA, og etter å ha blitt valgt som vise-president i Studebaker i 1951, fikk han æren av å kjøre «pace car» i det påfølgende Indianapolis 500. Han var opprinnelig født og oppvokst i Kristiansund, før han utvandret til USA. Etter tiden i Studebaker, gikk han over i rollen som president og styreleder for lastebilprodusenten Mack Trucks.
1952-utgaven var samtidig spennende av flere grunner, ikke bare fordi vi hadde en norskfødt pace car-sjåfør til stede. Amerikanske Sam Hanks fullførte storløpet på tredjeplass, i en Bardahl-Special. Ett av flere resultater hvor Trondheimsmannen Ole Bardahl fungerte som hovedsponsor. En annen grunn for at 1952 var spesielt, var Enzo Ferraris første forsøk på å erobre Indianapolis 500, med Alberto Ascari som sjåfør.
Ferraris andre forsøk kom til live i 1956 – da med bistand fra tidligere nevnte Ole Bardahl.
Bardahl & Qvale
Etter dette var det stille noen år, sett med norske øyne. Vel, Joe Silnes, som han ble kalt i USA, fortsatte bilbyggingen – og var støtt og stadig å finne på startlistene.
Men, foruten Silnes skulle heller ikke 60-tallet få passere uten at en hadde norske innslag på Indianapolis Motor Speedway. Selv om også Bardahl fortsatte markedsføringen og sponset flere av deltakerne, var nå også en annen ambisiøs nordmann kommet til.
Kjell Qvale, også han fra Trondheim, hadde for alvor satt sine spor i USA, både innenfor bilimport, men senere også som produsent. Likevel, Qvale hadde lenge drømt om å stille med eget lag i Indianapolis 500, og i 1964 ble det en realitet. Trondheimsmannen forsøkte seg allerede i 1963, dog uten å kvalifisere seg. For anledningen hadde han hyret inn Formel 1-føreren Pedro Rodriguez.
Qvale hadde heller ikke fått tak i hvilken som helst bil til meksikaneren. Jack Brabhams tidligere Cooper, som han hadde kjørt under 1961-utgaven, ble rekvirert og bygd om med en Aston Martin-motor. Motoren viste seg imidlertid å ikke yte nok, i forhold til konkurrentene, og dermed endte Qvales første forsøk allerede under kvalifiseringen.
Året etter stilte Qvale til start med hele to biler, som begge ble kjørt av to erfarne amerikanere. Det lyktes imidlertid ikke å oppnå de store resultatene, og det var kun en av de startende to som til slutt ble klassifisert som fullført. I 1965 forsøkte Qvale på nytt, og hadde denne gang fått tak i enda en bil. Denne gang hadde han også samarbeidet med Ole Bardahl, hvor sistnevnte sponset én av bilene til Qvale.
1965-utgaven var samtidig utgaven hvor Jim Clark vant løpet for Colin Chapman i en Lotus 38, designet av Chapman og Len Terry. Sistnevnte skulle ti år senere inngå et samarbeid med nordmannen Tore Helle, om å bygge en revolusjonerende Formel 3-bil. Parc Fermé har tidligere fortalt historien om Terry, Helle og deres Viking-prosjekt.
Men, heller ikke denne gang skulle det lykkes Qvale, da samtlige tre biler ble nødt til å bryte før målflagget ble hentet ut. Like vel et bortimot helnorsk samarbeid. Det nærmeste en så langt er kommet i historien – på lik linje med Bardahl Special fra 1951.
Indy-vinneren
I årene som fulgte ble prestisjen enda høyere, og det var ikke lenger like enkelt å stille en bil eller et lag til start – helt uten videre. Bilbyggeren Joe Silnes og bilimportøren Kjell Qvale så seg etter hvert nødt til å følge Indianapolis 500 fra sidelinjen, mens de større, veletablerte bilprodusentene og profesjonelle teamene tok kommandoen.
Fra 1960-tallet og oppover ser en likevel norske navn på startlistene. Melvin «Bud» Tingelstad og Tom Sneva er to av disse. Sistnevnte har også vunnet Indianapolis 500, og dermed sørget for at etternavnet, som stammer fra en lokal gård i Møre og Romsdal, virkelig er blitt foreviget.
De senere år er det også flere nordmenn som har forsøkt seg på veien mot IndyCar og Indianapolis 500. Dennis Haugers manager Harald Huysman var selv å finne i mesterskapet som den gang het Indy Lights, dagens IndyNXT, på 90-tallet. Foruten Huysman, har også Anders Krohn vært å finne i det som den gang var kjent som Pro Mazda Championchip, og deretter Indy Lights.
Fra 2026-utgaven skrives det atter en gang norsk Indy-historie, denne gang med Dennis Hauger bak rattet.
