Julie følger pappas fotspor — vil bli verdens beste i dragracing
Det er ingen tvil om at Norges raskeste landslag heter det av en grunn. Spesielt når man har utøvere som klokker inn topphastigheter på 450 kilometer i timen.
Publisert
DRAGRACING: På andre siden av Atlanterhavet har Julie Nataas begynt å lage et navn for seg. Grenen er kanskje ikke overaskende dragracing, og i år har hun startet sesongen på best mulig måte med to av to mulige seiere i NHRA-mesterskapets «Top Alcohol Dragster»-klasse.
Fortsetter hun slik er hun snart på vei til å realisere en av drømmene om å vinne et NHRA-mesterskap.
Det er heller ikke tilfeldig at Nataas valgte å bosette seg i Amerika for å følge drømmen om å ha dragracingkjøring som heltidsjobb.
— Det er det eneste stedet hvor man kan gjøre dette på fulltid og få betalt for å kjøre drag racing, forteller hun til Parc Fermé.
Følger barndomsdrømmen
— Det er noe jeg har hatt lyst til siden jeg var liten. Men for at det skulle skje så flytta jeg hit kun for å være her et år. Men så passet jeg på å gjøre «networking», og alt for å kunne bli sett da. Nå har det snart gått åtte år siden jeg flytta til USA, anslår Nataas.
Interessen og drømmen om å bli dragraceutøver på heltid var inspirert gjennom hennes far, Thomas Nataas sin internasjonale satsing. Kanskje ikke så rart når noen av det første hun luktet var svidd gummi og eksos.
— Jeg var jo på racerbanen fra da jeg var baby og fulgte han rundt da han kjørte europamesterskapet. Jeg hadde veldig lyst på en racerbil da jeg var liten allerede, og det fikk jeg også til slutt, det var noe jeg hadde lyst til veldig, veldig lenge, forteller hun.
Og med en erfaren pappa som ante råd skulle det ikke bare konkurreres i en rett linje. Noen år etter at Nataas begynte i juniorklassen, ble det også gjort innkjøp av gokart. Da hun fylte 14 endte hun også opp med å konkurrere i Formel Basic-klassen.
— Vi ville ha en utfordring og pappaen min vet hva som skal til for at man skal bli den beste dragracingsjåføren, og det er ikke bare å kjøre dragracing. Så han ville at jeg skulle kjøre racing, for det gjør at kjøreegenskapene mine i dragracing blir bedre, tro det eller ei. Selv om jeg kjører rett frem så går det ikke bare rett frem, sier hun lattermildt.
450 kilometer i timen er likt 80
En dragracing sjåfør utsettes for voldsomme krefter under en gjennomkjøring. I et intervju med Parc Fermé forteller en annen kvinnelig dragracingutøver, Maja Uditan, at man kan oppleve opp til seks-syv G-krefter bare på nedbremsingen. Det er sirka dobbelt så mye som det en astronaut kjenner på kroppen under en oppskytning.
Så hvordan er det å nå en topphastighet på drøye 450 kilometer i timen på bare noen sekunder?
— Det å kjøre 450 kilometer i timen er som å kjøre i 80-sonen for meg, så alt som skjer når jeg kjører gjennom banen det får jeg jo med meg, sier hun og fortsetter:
— Første gang jeg kjørte, da så jeg jeg ikke noen ting liksom. Men nå prøver jeg alt jeg kan for å få bilen først i mål. Og når jeg kommer ut av bilen etterpå så vet jeg som regel hva som har skjedd. Det er noe man lærer seg jo mer man kjører. Det kommer veldig naturlig, sier Nataas.
Ingen selvfølge med opprykk
Skulle hun slå på stortrommen i år og ende opp med å vinne sin klasse betyr det derimot ingen umiddelbart opprykk til toppklassen neste år. Det står kun på økonomien.
— Det er ikke automatisk at jeg har en bil i en større klasse neste år så lenge jeg vinner mesterskapet i år. Jeg skulle gjerne vært i toppklassen for et par år siden, men akkurat nå så får jeg betalt for å kjøre den klassen jeg kjører i nå. Og med mindre jeg finner sponsorer til å kjøre i den aller største klassen så blir det nok ikke det. Men det er det som er målet, fastslår Nataas.
